Finnes det muligheter for å få seng som hjelpemiddel i en bil? Ergostart har møtt en som trenger nettopp det. Ergostart møter Wenche Hagberg og sønnen Kevin hos Geir Holter, som er teknisk leder på rehabavdelingen hos Møller Bil, Romerike. Kevin, som er seks år, har diagnosene CP spastisk kvadriplegi, epilepsi og skoliose, og er 100% pleietrengende.

I noen år har han hatt bil, som er tilpasset med rullestolrampe, og med feste for rullestolen der hvor passasjersetet vanligvis står. Dessverre har Kevins utvikling ført til at transport kun i rullestol ikke alltid er hensiktsmessig. På grunn av flere ting, vil det være nødvendig av hensyn til hans situasjon, at han kan ligge under transport, og spesielt hvis turen blir litt lenger enn en halvtimes tid. Men også på kortere turer kan det være aktuelt, fordi noen dager vil han rett og slett ikke sitte i stolen. Hvis han for eksempel har time hos lege, eller det er andre nødvendige ting som skal skje, vil da opplevelsen bli svært negativ for ham.

Er det mulig?

Wenche fikk via jungeltelegrafen, høre om noen som hadde fått innvilget søknad om seng som hjelpemiddel i bil. Hun var ikke tilfreds med dagens situasjon, hvor Kevin ble utsatt for unødvendig mye stress på grunn av transport. Ikke bare må han til lege med jevne mellomrom, men det er også viktig for mor å kunne ha muligheten til å komme seg ut sammen med sønnen. Hvis man ser at det å komme seg ut, samme hvor man skal, bare blir stress og unødvendig belastning på brukeren, blir det til at man kanskje lar det være. På den måten blir man sosialt avsondret. Det er ingen ønskesituasjon for noen. Derfor ville Wenche søke om seng til sønnens bil. Søknaden ble innvilget, og da startet planleggingen, sammen med rehabavdelingen hos Møller Bil på Romerike.

Altså ser man at det er mulig. Selv om mange ting er ukjente for den enkelte, nytter det ikke å bare sette seg ned og gi seg over. Hvis man setter brukerens behov i fokus, og samarbeider med NAV hjelpemiddelsentral, er det store muligheter for at hver enkelt får den hjelp, og de hjelpemidler som er nødvendige for å bedre situasjonen. Og bedrer man situasjonen for brukeren, så bedrer man også situasjonen for de pårørende.

Ikke bare plass

Selve planleggingen er meget viktig, fordi det ikke finnes noen prefabrikkerte løsninger som passer til alle situasjoner, og det er mange hensyn å ta. Sammen med Geir Holter har Wenche diskutert seg frem til løsninger som begynner å ta form. Ergostart var med på et slikt møte, og fikk et lite innblikk i problemstillingen. Geir Holter sier at det å bare få på plass ei seng, det er ingen kunst i seg selv. Det er imidlertid mange andre hensyn å ta, ting som ikke synes så godt for den enkelte. I slike tilfeller som dette, må sengen konstrueres helt fra grunnen av. Det må lages ramme som er solid nok, det må lages madrass og polstring som gir nødvendig støtte og komfort, sengen må lages, slik at mor greier å løfte Kevin over fra rullestolen, og sikkerheten ved eventuell kollisjon skal ivaretas. I det hele tatt er det en ganske komplisert prosess som skal følges til sengen er godkjent både av bruker, NAV og Biltilsynet.

Kevin er nå blitt såpass stor og tung at operasjonen med å løfte ham over fra rullestolen, krever at Wenche har god
plass til å gjøre det. Da blir takhøyden i bilen en begrensning. Dette må det finnes en løsning på. Wenche sier at å gjøre det mulig å trekke sengen ut, vil løse det problemet for henne. Da blir det Geirs utfordring å løse det problemet. Det igjen betyr at sengen må konstrueres for dette, det vil si at konstruksjonen av sengen er helt annerledes enn om sengen skulle være fastmontert.

Det ligger i sakens natur her, at det også må være plass til Kevins rullestol i tillegg. Ved litt lengre turer kan det være nødvendig å flytte ham fra seng til rullestol, eller omvendt, og rullestolen må da være satt i godkjente fester, og gi nødvendig sikkerhet. I tillegg må det være plass til en ledsager. For at Wenche under kjøring skal kunne ha et øye på Kevin, i tilfelle han får et epileptisk anfall, har hun også søkt om overvåkningskamera i bilen, slik at hun ved et lite øyekast på skjermen kan sjekke situasjonen. Kevin har mange forskjellige lyder som forteller Wenche hva han vil, og Wenche som kjenner hans lyder og hans mimikk, ser tegnene når et anfall er under oppseiling. Ved å bruke overvåkningskamera kan hun da få muligheten til å være litt i forkant, og finne en egnet plass for å stoppe.

Samarbeid

I følge Wenche er samarbeid med dem som skal utføre arbeidet med ombyggingen, nesten avgjørende for resultatet. Det er viktig at hun får formidlet Kevins og sine behov til de rette personer, og at denne informasjonen blir oppfattet
slik hun har ment. Derfor må det være et ganske tett, og nesten personlig forhold mellom henne og rehabavdelingen.
Dette samstemmer Geir i, og legger til at man kan ikke arbeide på et slikt sted uten at man har en viss evne til å sette seg inn i «kundens» situasjon. Wenche var sterk i sitt positive forhold til dem hun hadde kontakt med, og oppfølgingen hele veien. Det hadde også hendt, kunne hun fortelle, at de hadde hentet bilen hjemme hos henne for å ta den inn på verkstedet og gjøre en jobb, og brakt den tilbake. Faktisk hadde de også vært hjemme hos henne med
verktøykassa… Alt dette, sammen med den servicen hun fikk, gjorde at hun opplevde situasjonen med å gjøre Kevin
og seg selv mest mulig mobile, som veldig positiv. For dem som er berørt av den slags utfordringer, hvor hverdagen
kanskje kan være vanskelig nok i seg selv, vil dette være uvurderlige bidrag til en mer meningsfylt og verdig tilværelse.