I en behandlingssituasjon vil det være nødvendig med et tillitsforhold mellom lege og pasient. Dette forholdet bygges ofte over lengre tid, typisk mellom en fastlege og pasienten hans. Fra tid til annen kan hver og en av oss være nødt til å oppsøke annen medisinsk bistand, for eksempel for å gjennomgå en operasjon.

Også der vil forholdet avhenge av den tilliten som legen klarer å skape hos pasienten. Jeg tenker da ikke på de tvingende nødvendige behandlinger, men heller de anbefalte behandlinger der hvor pasienten rent faktisk har et valg i alle fall hva gjelder valg av metode. I slike situasjoner påligger det legene flere plikter, og en av dem våger jeg påstanden om at det syndes i mot, ofte.

I Pasientrettighetsloven er det nedfelt flere plikter og forhold å ta hensyn til. Jeg ønsker å sette fokus på informasjonsplikten i § 3-2. Denne artikkel skal hovedsakelig dreie seg om første ledd. Bestemmelsen angir hovedregelen om pasientens rett til informasjon. Utgangspunktet er at pasienten må den informasjon som nødvendig, og som ikke utelater vesentlige risikomomenter. Det vises særlig til at også bivirkninger skal nevnes. Et spørsmål blir da: hvor langt strekker denne plikten seg.

Plikten til å gi informasjon påhviler det helsepersonell som har det faglige ansvaret for helsehjelpen, se helsepersonelloven § 10. Dette vil dekke stort sett alle som har en slik rolle at de skal utføre inngrep eller skrive ut medisiner til pasienter. Selv om informasjonsplikten kan delegeres, er det klart at ansvarlig lege eller behandler sitter med det overordnede ansvaret. Pasienten skal ha informasjon om sin helsetilstand og om innholdet i
helsehjelpen. Det skal også informeres om den behandling, pleie, omsorg, diagnostikk eller undersøkelse som tilbys
eller ytes, og denne informasjonen må være tilstrekkelig for at pasienten kan benytte sin rett til medvirkning, herunder medvirke ved valg av helsehjelp der det er mer enn ett alternativ.

Det er også viktig at pasienten selv forstår risikoene og bivirkningene som kan oppstå. Det er trukket en nedre grense for hva som skal nevnes og ikke. I følge Norsk Pasientskadeerstatnings praksis, vil skader og/eller bivirkninger som forekommer i mindre enn 1% av tilfellene, ikke være pliktig å informere om. Dette selv om disse kan fremkommer på pakningsvedlegg og lignende for det aktuelle medikament. En annen viktig ting er at pasienten
skal få informasjonen automatisk uten å måtte be om det.

Er dette realiteten?
Min erfaring er at pasientene får informasjon av svært forskjellig kvalitet. Det som i de fleste saker viser seg, er at legene svært sjeldent nedtegner i sine journaler hvilken informasjon som rent faktisk er gitt. I min praksis hvor jeg bistår en rekke foreldre med barn med til dels vanskelige/spesielle sykdommer, hører jeg altfor ofte at bivirkninger oppleves – uten at de noen gang er fortalt noe som helst om risikoen for slike. Jeg antar at debatten
rundt Ritalins bivirkninger er kjent for de fleste. Jeg våger påstanden at kun et mindretall av de foreldre som får dette foreskrevet for sine barn, er godt nok informert i forkant.

Hvordan kan dette være erstatningsbetingende?
Ihht. NPEs regelverk må skaden skyldes behandlingssvikt. I begrepet behandlingssvikt regnes også svikt ved undersøkelse, diagnostisering og oppfølging – dette dekker også svikt i informasjon, ikke bare faktiske inngrep eller unnlatelser ellers. Hvis den manglende informasjon er årsak til at du som pasient påføres en skade som du ellers ikke ville ha blitt påført, og at dette har ført til (eller kommer til å føre til) et økonomisk tap, da kan du har rett på erstatning fra NPE.

Hvordan bedre situasjonen?
Det er i dag en del fokus på dette området, både blant behandlere og blant pasienter og advokater, så situasjonen antas å bli bedre fremover – likevel er det en rekke saker, og ikke minst en rekke leger, som trenger en oppfølging og et press for å tilpasse seg dette. Og hvorfor skal pasientene sitte igjen med usikkerheten? Er det ikke da bedre å få prøvet saken sin, og dermed få avklart om legens opptreden er ihht. de krav som loven oppstiller? Min mening er et klart «JA» på dette – det er prinsipielt viktig for å bevare det tillitsforhold som er nødvendig mellom pasient og behandler. Når loven i seg selv da viser seg ikke å være nok for å «tvinge» legene til å gjøre som lovgiver har ønsket, må pasientene (som faktisk også er kundene) selv ta tak i dette og sørge for å melde ifra til NPE i de tilfeller hvor de føler seg for lite informert. En behandling av saken i NPE er gratis, og det eneste som kreves av deg som pasient er å fylle ut et skademeldingsskjema som finnes på deres nettside – www.npe.no.