Det finnes mange viktige hjelpemidler, og de fleste må jeg vente lenge på. Men det er ett hjelpemiddel jeg ikke kunne klart meg uten. Heldigvis slipper jeg å vente på det.

Det finnes selvfølgelig mange viktige hjelpemidler. Akkurat nå venter jeg for eksempel på et par skinner til beina
mine, som skal forhindre at jeg brekker dem. Han sa det skulle ta et par uker, nå har det gått fem. Om nettene er
jeg avhengig av en pustemaskin, men nå har det gått hull på maska, i tillegg til at det er for liten. Så jeg trenger en ny. Og jeg venter på den også. Og jeg venter på en ny stolpute, da jeg får vondt av å sitte på den jeg har.

Når reglene roper

Jeg har også inne en søknad på ei seng, som jeg trenger sårt! Fordi jeg som de fleste andre rullestolbrukere ikke har så veldig godt av å sitte i en rullestol hele dagen lang. Slik at nå må jeg begynne å hvile på dagtid, for å avlaste kroppen litt. Og det er ikke akkurat så veldig kjekt å måtte ligge i senga mi på rommet mitt på lyse dagen. Det gjør folk kun når de er syke. Derfor skal vi ha ei seng på stua, og da må det være ei fin seng. Ikke ei sykehusseng, som jeg antar at helseministeren hadde ment var bra nok Men jeg ønsker meg en vanlig seng med alle de funksjonene som jeg trenger. Den fins til og med i en vanlig møbelbutikk. Der koster den betydelig mindre enn å få den laget av en hjelpemiddelleverandør. Men da roper reglene. Til min store fortvilelse.

Megateit lov

For det finnes visstnok en megateit lov som sier at hvis produktet finnes på markedet, så går det ikke an å få dekket det av det offentlige. Så nå søker jeg et utvalg om drømmesenga. Ikke vet jeg hvem som sitter og avgjør hvor jeg skal ligge, men jeg håper de legger godviljen til. Det gjorde nemlig ikke det utvalget som vurderte om jeg skulle få spesialsydde klær.

De mente nemlig at kroppen min var for perfekt til å kunne godkjennes, slik at jeg fikk støtte til å lage klær, som
passer meg. Det er vel første gangen jeg har hørt at kroppen min er for perfekt, slik at den ikke kan godkjennes som annerledes. De skulle bare visst.

En stor dose

Så hva er det viktigste hjelpemiddelet da? Det er for eksempel ikke rullestolen, heisen, døråpnerne, områdekontrollen, stellebenken, badekaret, rullestolrampen eller spesialsenga. Alt det der måtte jeg jo vente på. Og det hadde jeg aldri klart uten en stor dose humor, av galgentypen. Den bruker jeg hver eneste dag, for jeg venter mye på alt. Så humoren er mitt viktigste hjelpemiddel.