Utgangspunktet for alle transportordninger, også for de som skal dekke funksjonshemmedes og forflytningshemmedes behov, er at dette dekkes av det vanlige kollektive tilbudet.

Det er ikke ansett som en menneskerett å ha egen bil. Veldig mange oppfatter det motsatte, at selv om de er syke/skadde, så har de krav på å benytte bil like mye som de tidligere gjorde. Det må de gjerne gjøre, men da for egen regning – slik som friske personer også gjør. Alle de andre ordningene, om det er TT-kort, grunnstønad og/eller trygdebil, er ment å være et supplement til dette tilbudet. Dette tilbudet er også fremkommet som en erkjennelse av at de offfentlige/ordinære kollektivtilbud ikke er dekkende for alle brukergrupper – særlig ikke de med funksjonsog/ eller forflytningshemminger.

De ordninger som finnes i dag er hovedsakelig:
• Trygdebil (med grunnstønad)
• Grunnstønad
• TT- kort

I tillegg er det enkelte andre ordninger jeg kort skal nevne, så som reisetilskudd ved midlertidig sykdom og i enkelte tilfeller dekning av reiseutgifter når man går på yrkesrettet attføring.

Trygdebil

Trygdebil, eller Stønad til anskaffelse av motorkjøretøy eller annet transportmiddel, er hjemlet i Folkstrygdlovens § 10-7h, med tilhørende forskrift. Som sagt over, er det ingen menneskerett å ha egen bil. Samtidig er det en erkjennelse vi må gi, at «alle» ønsker seg egen bil. I tillegg er det klart at bil koster penger – mye penger. Det synes å være en utbredt oppfatning at trygdebil skal være gratis for brukeren. Dette er ikke tilfelle. Ordningen
må ses i sammenheng med grunnstønadsordningen, hvor grunnstønad skal dekke de ekstrautgifter som påføres pga. sykdom. Det vil si at også funksjons- og forflytningshemmede må betale «grunnutgiften» ved å ha bil selv, men at det offentlige subsidierer bilholdet med å dekke ekstrautgiftene.

Trygdebilordningen er to- delt, med hensyn til hvilke behov, og dermed hvilken bil, som søkeren har. Gruppe 1 bil er ordinære personbiler og her står medlemmet fritt i valg av bil, enten ny eller brukt. Medlemmet må selv stå for kjøp av bilen og må sørge for at kjøretøyet er hensiktsmessig og at det vil vare ut stønadsperioden. Dette gjelder også hvis det er behov for spesialtilpasninger. Med gruppe 2 bil menes spesialtilpassede kassebiler, dvs. som hovedregel varebiler som omregistreres til personbiler. Kombibiler og flerbruksbiler omfattes også der dette er den mest hensiktsmessige løsningen, og kassebil er alternativet. Dette kan for eksempel gjelde bil til barn. Det er videre et vilkår at bilen er spesialtilpasset med heis eller rampe. Gruppe 2 biler er prisforhandlet og skal bestilles gjennom hjelpemiddelsentralen.

Det er ingen nedre aldersgrense for bilstønad, men det kan ikke gis stønad til bil til personer som først fyller vilkårene etter fylte 70 år. Medlem som får stønad til bil i gruppe 1, tilstås stønad i form av et tilskudd som ikke er knyttet opp mot noe bestemt kjøretøy, mens medlem som får bil i gruppe 2, tilstås stønad i form av et lån knyttet opp mot et bestemt kjøretøy. Det er viktig å merke seg, at trygdebilen er ment å vare i 11 år, og at det som hovedregel ikke gjøres unntak fra dette. Dvs. at bilen skal kunne brukes i 11, med mindre behovet endrer seg vesentlig. Ihht. forskriften til Ftrl. § 10-7 h, oppstilles følgende vilkår for at stønad til bil kan gis til funksjons- og forflytningshemmede som eget kjøretøy for å: reise til og fra arbeids- eller opplæringssted, utføre sin funksjon som hjemmearbeidende, forhindre eller bryte en isolert tilværelse, avlaste sin familie i tilfeller hvor funksjonshemmingen medfører en særlig stor pleiebyrde, og derved bidra til å forhindre innleggelse i helseinstitusjon o.l.

I tillegg kreves det at sannsynliggjort reelt og betydelig behov for transport, og funksjonshemmingen må være av
en slik art at reise med buss, båt, tog, trikk e.l. ikke er mulig eller medfører slike belastninger av varig art at det ikke er rimelig å forlange det. Det kan ikke gis stønad til anskaffelse av kjøretøy dersom medlemmets behov for transport kan dekkes tilfredsstillende av vedkommendes familie, ved transportordning for funksjonshemmede eller på annen måte, eventuelt med andre former for offentlig støtte som for eksempel grunnstønad eller tilskudd etter skolelovgivningen e.l. Det er også viktig å merke seg at tilskudd og lån er behovsprøvd, og kan bli avkortet/redusert etter inntekt.

Grunnstønad

Grunnstønad (Folketrygdlovens kapittel 6) skal dekke nødvendige ekstrautgifter til en rekke formål, for eksempel
transport. Dette inkluderer også drift av trygdebil. Det er løpende ekstrautgifter til transport som kan danne grunnlag for grunnstønad. Det er ikke grunnstønad som skal ytes for å anskaffe bil eller andre transportmidler. Grunnstønad skal som nevnt subsidiere den økte driftskostnaden som er påført pga. sykdom eller skade. I vurdering skal det vurderes om medlemmet har behov for annen type transport enn tidligere, og om dette medfører ekstrautgifter. Det som vektlegges er blant annet om medlemmet på grunn av sykdom, skade eller lyte må bruke transportmiddel hvor han tidligere gikk eller syklet eller han må reise på en dyrere måte enn tidligere. Dersom en ikke kan sammenlikne medlemmets tilstand før og nå, må det sammenliknes med hva «friske personer» vanligvis benytter til samme formål.

I dette ligger at grensen nok er nokså høy. De fleste friske personer har et relativt omfattende og dyrt bilhold i dag, slik at ekstrautgiftene må dokumenteres godt for å få grunnstønad til transport. Slike ekstrautgifter kan være i form av utgifter til drosje, privat kjøring som for eksempel familie og venner forestår, drift av egen bil eller unntaksvis økt bruk av offentlig kommunikasjon. Grunnstønad til drift av egen bil, eller trygdebil, ytes bare dersom det i dag faktisk er en ekstrautgift. Selv om medlemmet bruker egen bil, kan utgiftene til drift av bilen bare legges til grunn dersom bil faktisk er det billigste aktuelle transportalternativet. Dersom det f.eks. viser seg at drosje er et billigere – og samtidig hensiktsmessig – transportalternativ, skal man se bort fra bilutgiftene og legge til grunn de utgiftene medlemmet ville ha hatt ved bruk av drosje.

Grunnstønad til drift av egen bil kan ytes både til reiser knyttet til arbeid, opplæring, eget erverv og til bedring av den alminnelige funksjonsevne. I denne vurdering skal NAV undersøke hvilke utgifter medlemmet hadde til transport tidligere. Dersom medlemmet hadde egen bil, vil det allerede foreligge utgifter til årsavgift, forsikring, drift og vedlikehold, og grunnlaget vil da være de ekstrautgiftene som nå har påløpt. Dette kan være økte driftutgifter, økte forsikringsutgifter eller annet. Vurderingen skal gjøres individuelt og konkret for hver enkelt søker, og det er opp til søker å sannsynliggjøre sine ekstrautgifter. Dette gjelder uavhengig av om det er tilstått stønad til bil etter § 10‑7, eller det er en privatfinansiert bil. Hovedregelen for stønad til drift av bil er at det ytes sats 3, men i enkelte tilfeller kan både lavere og høyere satser benyttes, jfr. det som er sagt over.

TT-kort

Fylkeskommunene har en ordning som kalles TT-kort – Tilrettelagt Transport. Personer som på grunn av funksjonsog/
eller forflytningshemming har betydelige problemer med å bruke ordinære kollektive transportmidler, kan søke om å komme inn under ordningen med TT-kort. Søknaden skal fremsettes overfor sosialtjenesten i kommunen. TT-kortene skal brukes til fritidsreiser, enten med drosje eller annen spesialtransport. Ingen har rettskrav på TT-kort, og det gjøres en skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle, hvor søker kan tildeles et gitt antall turer/kort.

Reisetilskudd

NAV yter reisetilskudd som et virkemiddel for å holde yrkesaktive personer helt eller delvis i arbeid. I disse tilfellene yter man reisetilskudd i stedet for sykepenger eller rehabiliteringspenger. Tilskuddet skal gå til dekning av nødvendige ekstra transportutgifter til og fra arbeidsstedet, slik at mottaker «slipper» å gå sykmeldt pga. transportproblemer. Det er kun yrkesaktive (arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende, frilansere) som har behov for transport til/fra arbeidsstedet på grunn av helseplager som kan få reisetilskudd. I vurderingen skal NAV se på om transportbehovet er midlertidig. Det er i utgangspunktet ingen begrensning av antall dager det kan ytes reisetilskudd. Det er transportbehovet som må være midlertidig, ikke sykdommen eller skaden. Denne ordningen ligner litt på grunnstønad, i alle fall ved beregningen. NAV foretar en beregning hvor de ordinære reiseutgifter til og fra arbeidsstedet trekkes fra, og man får dekket ekstrautgiftene. Refusjonen utbetales når NAV har fått kvittering
på transportutgiftene. Dekning av reiseutgifter knyttet til yrkesrettet attføring Hvis man er i tiltak på yrkesrettet attføring, ytes stønad til dekning av nødvendige utgifter til daglige reiser i forbindelse med attføringstiltaket. Dette følger av forskrift av 11. september 2001 nr. 1079 om yrkesrettet attføring § 2-4.