Slagordet som var valgt for Norges første parade for funksjonshemmede, var ikke tilfeldig. De 250 personene som hadde møtt opp for å delta, viste med all tydelighet at de var stolte, sterke og at de ville være synlige.

Det er slutt på tiden da funksjonshemmede skal gjemmes bort i en krok.
– Vi er borgere og ikke kolli, som det sto på banneret til Bente Skannsgård, en av grunnleggerne av Independent Living-bevegelsen i Norge.

Stolthetsparaden gikk fra Youngstorget til Spikersuppa. Der gratulerte Stig Morten Sandvik deltakerne med dagen.
– Er dere klar over at vi i dag, 7. juni 2008, skriver norsk historie?! Dette er Norges første stolthetsparade for funksjonshemmede. Mengden jublet før Stig Morten fortsatte,
– Noen har kanskje stilt seg spørsmålet: Hvorfor en stolthetsparade? Jo, vi ville arrangere en Stolthetsparade, fordi vi ville være med på å endre hva folk tenker om, og hva de definerer som funksjonshemning. Vi ville være med og knuse skammen mange føler ved å være funksjonshemmet, samt at vi ønsker å fremme et folkefellesskap, hvor ulikheter er en vakker og naturlig del av et mangfoldig samfunn, hvor alle kan være stolte av den de er. Jeg er stolt av å være en del av Stolthetsparaden 08. Jeg er stolt av å være akkurat den jeg er – verken mer eller mindre.

– Jeg får gåsehud, sier en av deltakerne i mengden.
– Dette er så fantastisk, han har helt rett.

Vi skal være stolte av den vi er. Hanne Lene Hennum, en av arrangørene, forteller at en viktig inspirasjon har vært
Disability Pride Parade i Chicago, som samler over 3000 mennesker.
– Noen av initiativtakerne til Stolthetsparaden deltok i denne paraden i fjor sommer og fikk mange gode idéer. I USA har de tradisjoner for å arrangere parader, vi har latt oss inspirere, men laget en norsk vri vi synes var vellykket. En annen inspirasjonskilde har vært Gay Parade, som har blitt arrangert verden over i flere år. Det handler om, som tidligere nevnt, å formidle viktige budskap, men på en positiv og oppsiktsvekkende måte, som blir moro både for dem som deltar og dem som ser på. Hun er svært fornøyd med Stolthetsparaden og reaksjonene fra publikum.
– Dette er første gangen vi arrangerer noe slikt i Norge, og så blir det så vellykket. Vi har fått masse positiv oppmerksomhet fra deltakere, publikum og presse. Det er fest og moro over en parade, det viste vi med å bruke hester, gjøglere, musikk, ballongerog fløyter, og vi delte ut drops til dem som sto på sidelinjen og så på. Samtidig fikk vi formidlet noe som er viktig, nemlig at personer med funksjonsnedsettelser blir diskriminert, sett på som svake og ikke regnes med som samfunnsborgere på lik linje med våre medmennesker. Det opplever vi hver dag når vi møter barrierer som både er fysiske, men som også bunner i folks fordommer og uvitenhet. Stolt, sterk og synlig var slagordet for denne paraden, og det ville vi vise at vi er.

Deltakere i alle fasonger og aldre
Ingrid Gjerdrum var svært imponert,
– Jeg syns Stolthetsparaden var kjempebra, jeg, kult med de som gikk på stylter, også at vi var så mange som 250 personer. Paraden var veldig rørende for meg, faktisk hendte det at jeg fikk tårer i øya, men vet ikke akkurat hvorfor, var mest glad for at det går an å gå i et slikt tog i 2008. Kjempestolt er jeg, for at det går an å vise seg fram sånn, kjempegøy. Mest inntrykk gjorde nok de som var så høye på styltene, og at det var så bra planlagt av
dem som jobba med paraden. Mona Larsen er helt enig med Ingrid,
– Den var helt super. Jeg er utrolig imponert over arrangørene og alle glade folk og positive «tittere». Hun ler,
– men jeg fant også ut hvor vanskelig det var med så mange rullestolbrukere på et sted. Det er lett å kjøre på hverandre. Her må man konsentrere seg. Hun blir alvorlig og understreker at dette burde bli et fast innslag i hovedstaden, og kanskje Norge rundt,
– Jeg ser helt klart et potensiale for en landsomfattende spredning av Stolthetsparaden. Det jeg syntes var så flott, var at den var laget på en slik måte, at hvem som helst skulle ha en parade, at det var kul musikk, hest og kjerre, gjøglere, som viste «oss» frem. Det likte jeg, og det gjorde meg utrolig glad.

Mona og Ingrid gir en god oppsummering av Stolthetsparaden. Den var et imponerende syn, alt fra førerhunder til rullatorer, mange spreke plakater, bannere, personer i fullt kostyme, og alle de som bare var seg selv, verken mer eller mindre. Akkurat den de er: stolt sterk og synlig. Her skilte man ikke mellom ulike funksjonsnedsettelser.
– Dette er for alle som opplever at samfunnsskapte barrierer gjør dem funksjonshemmet, understreker Hanne. Vi er alle en del av den samme kampen og må derfor stå sammen. Vi skal arrangere dette til neste år også og håper enda flere vil delta, og vi er ganske sikre på at når dette spres gjennom folks egne erfaringer og jungeltelegrafen, kan vi regne med et langt større oppmøte. Vi er allerede i gang med planlegging av Stolthetsparaden! 2009, for dette har vært en suksess verdt å gjenta.

Rekrutteringen til paraden ser ut til å være god. Den yngste deltakeren i paraden var ikke fylt året, og det var flere barn i skolealder. Både Anja og Martin syntes det var stas å være med på Parade.
– Dette er moro. Gøy å se så mange andre. Martin har pyntet seg med piratflagg for anledningen. Han er ikke den eneste «krigeren». Remi Johansen stiller i full generaluniform og sier:
– Give me independence or give me death! Utsagnet kan virke krast, men for mange er det virkeligheten. Remi forteller at selv om hans utsagn er humoristisk, så er virkeligheten alvorlig nok: mange funksjonshemmede diskrimineres fortsatt grovt, blant annet ved at man nektes personlig assistanse. Vi må være stolte, sterke og synlige om vi skal orke å fortsette kampen for den samme friheten som andre tar som en selvfølge.
– Å leve med en funksjonsnedsettelse uten nødvendig personlig assistanse, betyr at vi nektes frihet til å kunne leve slik vi vil, stå opp når vi vil, studere eller jobbe. Han rister på hodet, og fortsetter kampen.

I mengden kan man høre historier som understreker dette. Deltakere forteller at de er blitt fratatt barna sine, fordi de ikke klarte å ta hånd om dem uten assistanse, og kommunen ikke ville gi dem BPA. Andre har måttet gi opp studier eller arbeid. Noen har i praksis husarrest hjemme, fordi mangel på assistanse gjør at de ikke kommer seg ut. Disse historiene forteller noe om hvor viktig det er at funksjonshemmede blir synlige som sterke og stolte.
Tove Anita Moen Flaaum understreker dette i sin appell. Hun er sikker på at flere fikk kaffen i vrangstrupen da de hørte mottoet «Stolt Sterk Synlig» første gangen.
– Hva i alle dager har VI å være stolt over?
– Hva har vi IKKE å være stolte over, vil jeg heller si. Publikum lytter henført når hun fortsetter.
– Tenk på den daglige undertrykkingen vi er utsatt for, betalt med våre egne skattepenger. Vi trykkes ned i gjørma på alle bauger og kanter. Ikke skal vi ta ansvar for oss selv. Hva kunne da skje? Kommunale kontorer og profesjoner bestemmer når vi skal stå opp, om vi skal få dusje, i det hele tatt gjør sitt beste for å ta fra oss all verdighet. Tenk bare på at vi må kjempe for en lov, for å få lov til å leve livet. Jeg tenker da på rettighetsfestingen av Borgerstyrt personlig assistanse som er en selvfølge for andre. Å gå på kino, reise på ferie, å stå opp. Noen ville kalt det livskvalitet. Men det gjelder ikke oss. Vill jubel fra folkemengden. Mange kjenner seg så altfor godt igjen.
– Det verste du kan gjøre mot et menneske, er å frata det ansvar og begrunne det i omsorg. Men det er jo nettopp det som skjer mot oss hver eneste dag. Til slutt sitter vi der og tror på at vi er mindre verd enn resten av befolkningen. Systemet jobber altså aktivt for å redusere oss til noen null, som ikke tør å se folk i øynene. Dette gjør de ved å stenge oss ute. Vi trenger ikke ta toget. Vi trenger ikke gå på do. Hold deg hjemme og kjenn din plass, funkis.

Og det verste er at vi tror på dem. Og vi slutter å se oss SELV i øynene også. Tove Anita har ikke alltid vært så tøff.
– Jeg hadde aldri deltatt i en slik parade for bare noen år siden. Da var jeg så formet av et undertrykkende samfunn, at jeg hadde null tro på meg selv som en borger i samfunnet. Jeg mente bestemt at det var min skyld at jeg var utestengt og diskriminert. Er det ikke ille at systemet får oss til å bli sånn? Dette fortjener ingen av oss. Det vi fortjener er å stå oppreist og føle at det er naturlig. Vi skal si i fra at nok er nok. Slutt å trampe på oss. Jeg er umåtelig stolt over å få stå her og holde denne appellen. Vi har vist Oslo, vi har vist Norge, ja, vi har vist alle at vi har grunn til å være stolte. Men det viktigste av alt
– vi har vist oss selv at vi er stolte. Føles ikke det deilig da dere?
– JA, jubler mengden. Jeg er så umåtelig stolt for at vi har fått til denne paraden. Jeg er så glad for at vi endelig løfter hodet og viser folk hvem vi er. Og hvem er vi? Vi er en del av befolkningen som har all grunn til å heve våre røster og rope ut: jeg er pokker så stolt av meg selv. Vi har vist at vi er: Sterk, Stolt og Synlig.

Viktig parade
Appellen til Tove Anita understreket det mange opplevde som viktig med paraden. Å vise hvem man er og at man er stolt av det.
– Paraden betyr veldig masse både for meg og for andre. For meg spesielt betyr det nok at jeg får vist samfunnet at vi er her, og vi blir flere, og vi er mennesker på lik linje med alle andre. Lene innrømmer at hun ikke liker så godt å være synlig.
– Men skal vi oppnå noe, så må vi være synlige og vise samfunnet at vi er her. Og vi forsvinner ikke, uansett hvor
mye noen vil prøve å skjule oss.. Vi vil leve.. Jeg vil leve et selvstendig liv. Jeg deltok fordi dette er viktig og for å vise samfunnet og regjeringen at de nå må slutte med diskrimineringen. Folk er Folk. Så klart jeg håper det blir parade til neste år, og det vet jeg med 99 % sikkerhet at det blir også. Og jeg skal jobbe for å få enda flere til å delta. Dette er viktig; vi skal være stolte, sterke og synlige. Britt Eva Sørbakk var overveldet av
oppmøtet rundt paraden.
– Jeg har ikke ord, det er så mange inntrykk. Men det er positivt. Veldig flott, svarer hun når jeg spør hva hun syns om paraden. For Lisa Allmenning er dette en påminnelse om hvor utrolig flotte vi mennesker er på hver vår måte.
– En skikkelig vitamininnsprøyting! Inntrykk som huskes var flotte appeller og ansikter som strålte. Settingen var perfekt. Jeg lever lenge på dette, og holder fast i minnene, særlig når tråkkingen prøver seg. STOLT-STERK-SYNLIG
– Klart jeg måtte ned og delta på en slik historisk dag! smiler hun, og blåser i fløyta.

Norges første stolthetspris
Linda Vante Johansen er veldig fornøyd med dagen.
– Helt fantastisk parade, sammen er vi sterke! For meg betyr paraden at folk flest får øynene opp for at vi krever
vår plass i offentligheten vi og, firhjula som tobeinte. Aller best var følelsen av at vi ved bevisst ordbruk kom vekk fra «brukerpasifiseringen» fagfolk så inderlig gjerne vil bruke, sier hun.
– Det burde nærmest være ei «funkisplikt» å delta i denne paraden årlig.
– ser fram til å sjå ennå flere både kjente og ukjente fjes då! Er fryktelig stolt over at Mari Storstein fikk den første Stolthetsprisen, stor styrke i liten size i den jenta!

Hanne Lene Hennum er en av arrangørene bak paraden. Hun er helt enig med Linda i at Mari Storstein fortjente den aller første Stolthetsprisen.
– Mari Storstein er en verdig mottaker av denne prisen, fordi hun har gjort en stor innsats med å få fokus på offentlig diskriminering, som personer med funksjonsnedsettelser utsettes for, gjennom sitt engasjement mot IPLOSregistreringen. Hun har laget en dokumentar, Jakten på Sylvia B, der hun viser hvordan dette registreringssystemet både er uverdig og undertrykkende. Gjennom filmen sin viser hun hvilke holdninger dette registreringssystemets eksistens er et høyst levende uttrykk for; holdninger de som sitter ved makten i Norge både har og bidrar til å opprettholde. Filmen førte til at myndighetene gikk inn for å modere spørsmålsformuleringene
sine. Altså et lite skritt i riktig retning. Mari Storsteins innsats var utvilsomt et godt bilde på hva vi ønsker å si med Stolthetsparaden!