Ortopediske hjelpemidler omfatter proteser, ortoser og ortopedisk fottøy. En protese er en mekanisk eller teknisk innretning som skal erstatte helt eller delvis tap av legemsdel i et bevegelsesorgan. Continue reading
«Velkommen til starten på en ny hverdag» – er mottoet til daglig leder Kjetil Atterås og de 22 ansatte ved Atterås Ortopediteknikk. På Krambua i Fjøsangerveien holder Atterås Ortopediteknikk til, og det er nesten ingen grenser for hva de kan lage av proteser og andre ortopediske hjelpemidler. Med iver og lyst lager de spesielle ting etter brukerens behov. Deres målsetning er å være en servicebedrift med høyt faglig nivå som yter det beste for protesebrukerne. Kunden er i fokus fra det første møtet til det ferdige hjelpemiddelet er klart til å taes i bruk.
I lyse og trivelige lokaler holder Atterås Ortopediteknikk til, og Ergostarts utsendte medarbeider får en omvisning i de forskjellige rommene. Daglig leder, Kjetil Atterås, viser og forklarer meg hva som lages, og hvordan det gjøres. I tilpasningsområdet, hvor det er en gangbane og en tredemølle, foretar de en videoanalyse av brukeren. Vi går videre gjennom produksjonslokalet, som ble ferdig i desember 2007.
Atterås Ortopediteknikk er ISO:9001 og ISO:13485 sertifisert, noe som innebærer et strengt sikringsopplegg og kontroll. Her ser jeg ovner, symaskiner, en 3D scanner og arbeidsbenker. I sliperommet er det en kjempestøvsuger som er festet under taket, og den suger opp alt slipestøvet. Et annet sted står en maskin som freser ut de scannede produktene. Neste trinn er støperommet hvor protesehylsen blir laget av kompositt. Alle steder er det ordentlig og oversiktlig. Ellers er det flere kontorer hvor de tar imot pasienter. I gangene henger mange store, festlige fotografier av mennesker med amputasjoner, som fotograf Dag Eivind Thorenfeldt har tatt.
Haukeland Universitetssykehus
Kjetil forteller at Atterås Ortopediteknikk har et avdelingskontor på Ortopedisk Rehabilitering på Haukeland Universitetssykehus, og der jobber to av ortopediingeniørene kontinuerlig. Det er et tverrfaglig team av fagfolk som tar hånd om pasienten og samarbeider når amputasjon har skjedd. Teamet består av ortopediingeniør, fysioterapeut, lege, ergoterapeut, sosionom og psykolog. Det er altså seks faggrupper rundt pasienten når en amputasjon har skjedd. Det er fysioterapeuten og ortopediingeniøren som har mest med pasienten å gjøre, og som bruker mest tid på ham. Teamet jobber tverrfaglig sammen side ved side for pasientens beste. Da kan ulike synspunkter diskuteres, og man kommer fram til den beste løsningen for pasienten. Dette systemet er mye mer effektivt enn å sende pasienten fra den ene behandleren til den andre.
I tillegg til avdelingen på Haukeland Universitetssykehus er en av Atterås’ ortopediingeniører tilgjengelig på Førde Sentralsykehus hver tirsdag. De bytter på hvem som drar til Førde, men for tiden er det ortopediingeniør Christian Ystebø som tar seg av protesebrukerne i Førde.
Amputasjon
Jeg lurer på hvilke sykdommer eller skader som fører til amputasjon av en fot eller arm, for dette er ikke allment kjent blant folk, og Kjetil forteller at i 80 % av tilfellene er det livsstilsykdommer som er årsak til amputasjon. Livsstilsykdommer fører til sirkulasjonssvikt, og det er hovedårsaken til amputasjon. Diabetes kan være både en livsstilsykdom og en medfødt sykdom. Den medfødte, langvarige diabetesen er den som rammer hardest, og som kan gi utslag i amputasjon. Videre kan kreft, for eksempel benkreft, føre til amputasjon. I tillegg har vi medfødte deformiteter, dysmeli. I noen tilfeller velger man å amputere for lettere å kunne tilpasse et hjelpemiddel. I andre tilfeller velger man å ikke amputere; dette diskuteres blant det tverrfaglige teamet i hvert enkelt tilfelle.
– Hender det at pasienten motsetter seg amputasjon, at de tror problemet kan løses på en annen måte?
– Når det gjelder dysmeli, er det jo barn, og de forstår ikke hva det gjelder, og da er det de pårørende som tar avgjørelsen. Kjetil tenker seg om.
– Når det gjelder voksne pasienter, vet jeg faktisk ikke, men jeg tror ikke det er noe problem, for alt er blitt prøvd og gjort i forkant, og de innser at amputasjon er siste utvei. Det er en prosess som pågår. Det er jo alltid dramatisk når en amputasjon skjer, men noen ganger kan det faktisk være en befrielse, fordi de har hatt smerter og infeksjoner og gjerne gått på en vond fot i årevis. Men folk reagerer forskjellig; psykologer sammenligner det å amputere for eksempel en fot, med det å miste en person som står deg nær. Det skjer en sorgprosess som etter et dødsfall.
Hendelsesforløpet i forkant av amputasjonen er avgjørende. Etter en ulykke er gjerne personen bare glad han lever, så det at han har mistet en fot, betyr ikke så mye. For en annen har kanskje amputasjonen kommet som lyn fra klar himmel, der en plutselig blodpropp eller en akutt infeksjon har inntruffet. Da kan det være et stort sjokk å måtte amputere foten i løpet av en dag eller to.
Nye ortopedtekniske hjelpemidler
– Dere er kommet veldig langt i utvikling av ortopedtekniske hjelpemidler og proteser. Er det egentlig noen grense for hvor langt dere kan nå?
– Nei, smiler Kjetil, i hvert fall ikke noen synlig grense, den ligger veldig langt framme. Det som er utrolig spennende nå, er at amerikanske myndigheter etter Gulfkrigen har skrudd opp pengekranen og gitt store beløp til forskning på dette fagfeltet. Dette er ikke kommersiell forskning; disse resultatene skal være tilgjengelige for alle og komme enhver til gode. De gjør mange sære forsøk når det gjelder teknologi og metoder, langt utover det vi kjenner i dag, og det skal bli spennende å se om, og når disse produktene kommer på markedet.
Det har vært en veldig satsing fra leverandørene på mikroprosessorstyrt teknologi de siste årene. Stadig nye sofistikerte kneledd kommer på markedet. De har også tatt i bruk motorkraft i kneledd og ankelledd, altså fysisk bevegelse via motor og batteri, sier Kjetil. Det er blant annet utviklet et Power Knee på Island som kan løfte opp, slik som et vanlig kneledd kan gjøre. I en trapp kan du sette protesen opp i trappetrinnet over deg, og så løfter kneet deg opp. Dette er det mest spektakulære som finnes. Det største problemet med dette kneet er lyden, eller støyen. Det er en kraftig motor inni, og når den kjører, kommer det en kraftig lyd. Da høres det ut som en robot som kommer gående. Batterikapasiteten er et annet problem; du må gjerne lade dem opp i løpet av fem, seks timer. Det kommer an på hvor aktiv man er.
Utdanning og erfaring
– Du har drevet dette firmaet siden 1999. Da hadde du tatt et fireårig ortopediingeniørstudium ved Stratclyde University i Skottland. Hvorfor måtte du dra til Skottland for å studere dette faget?
– I Norge tar de bare inn studenter hvert tredje år, forklarer Kjetil. Da jeg var i den fasen og skulle begynne å studere, var det et par år å vente i Norge. Uavhengig av det hadde jeg lyst å studere i utlandet. Det var egentlig litt tilfeldig at jeg valgte akkurat dette faget, for jeg ville jobbe med noe teknisk og ha med mennesker å gjøre. Jeg hadde hørt om dette fagfeltet og syntes det var interessant. Det finnes ikke noe tilbud om etterutdanning eller spesialisering i dette faget. Det er et lite fag, men jeg har jo jobbet veldig spisst og smalt innen lårproteser, i det hele tatt innen proteser til bein. Faget er veldig bredt, det går fra alt fra tommelortoser til amputasjoner, til korsetter. Menyen er svær, og filosofien her har vært at hvis du skal bli god i noe, så må du gjøre mye av den tingen.
Da har vi valgt et smalt felt og jobbet i årevis med lårproteser og andre proteser til bein. De siste årene har vi gjort nyansettelser, og i dag er menyen komplett på leveranser av ortopediske hjelpemidler. Men vi har fortsatt en spesialiseringsfilosofi, folk jobber med et emne, og jobber mye med akkurat det. Vi har en person som bare jobber med skotøy, vi har noen som bare jobber med proteser, og vi har noen som bare jobber med ortoser. Denne filosofien føler vi er riktig; ved en allround-karriere er risikoen at man ikke blir helt god til de vanskelige tingene.
– Hvor mange andre firmaer er det som er like store som dere?
– To firmaer er kjempesvære nasjonalt, men vi er de største når det gjelder omsetning og antall på Vestlandet. Vi
har ikke som mål å være størst; dette er ikke det viktigste. Vi vil ta vare på det vi har og våre ansatte.
– Føler du at du har fått realisert drømmen din om hva du ville oppnå?
– Jeg er ikke over noen målstrek; jeg har framdeles ikke gått i mål. Kjetil smiler og fortsetter
– Det ligger i min natur at det gjør jeg aldri; man må ha en visjon å strekke seg etter. Det viktigste er å finne arbeidsglede, lyst og inspirasjon hele veien. Poenget er ikke å si at nå er jeg der, nå kan jeg sette meg ned, fordi jeg er ferdig. Når ting er lystbetont, fortsetter man i en kontinuerlig prosess. Mottoet vårt er «Velkommen til en ny hverdag». Alle som jobber her er utrolig effektive og har stor glede av å hjelpe hver enkelt bruker.
Sportsaktiviteter
– I vinter hadde dere for første gang alpintrening for låramputerte, Atterås Prosthetic Ski Team, i Myrkdalen, og det var en suksess. Blir det flere aktiviteter?
– I august blir det sommerleir med vannsportaktiviteter på Sletta på Radøy, sier Kjetil. En kollega har en hytte med flott kaianlegg og båt som vi får lov å benytte oss av. Da blir det voksne deltakere; vi har ennå ikke noe tilbud for barn.
Vi har tett kontakt med en privatklinikk i England som heter Dorset Orthopaedic. De har revolusjonert markedet med sine silikonproteser, og disse skal vi markedsføre nå. De kommer sannsynligvis til å sende et par pasienter hit neste vinter som skal være med på alpinsamlingen. Vi har plass til seks deltakere av gangen. På denne siden av Atlanteren er det ingen andre som har et slikt tilbud på alpint for lårprotesebrukere. Vi ønsker å bli så gode at vi har en pakkeløsning å tilby, et forretningskonsept; foreløpig er dette så nytt for oss, og vi er i en læreprosess.
– Fjellklatring, kiting, elvepadling og snowboard er andre tilbud som vi har lyst å få i gang for lårprotese- og kneexbrukere ( amputert gjennom kneet ), sier Kjetil. Mange typer uteaktiviteter er mulige, og vi har folk på huset som er flinke til de forskjellige aktivitetene. Vi bruker ikke uttrykket ekstremsport; ekstremt blir det bare hvis man er uforsiktig, og det er ikke vi. Vi kaller det heller for frisport, for disse sportsaktivitene skjer i trygge former.
Foreninger
– Det finnes to foreninger som jobber for arm- og benprotesebrukere, og de heter Momentum og Norsk Dysmeliforening. ( Dysmeli er en medfødt mangel eller misdannelse på armer og/eller ben. ) De arbeider blant annet for at protesebrukere skal finne livsglede og se mulighetene de har i hverdagen. Her får både protesebrukere og pårørende hjelp og støtte.
Safo-sokken
– Det er to kategorier pasienter, forklarer Kjetil; det er de som trenger proteser, og de som trenger ortoser som hjelpemiddel. ( Ortoser erstatter, gjenoppretter eller bedrer tapt funksjon i et bevegelsesorgan, og kan for eksempel være skinner og ortopediske korsetter. ) Det er kommet et nytt produkt fra Dorset Orthopaedic som kan være en revolusjon for blant annet cerebral parese pasienter. Det er en silikonsokk som virker slik at når pasienten har brukt den noen dager, så stilner spasmene. Da roer hele foten seg; den slapper av. Silikonsokken blir laget etter avstøpning på pasienten og er individuell for hver enkelt bruker. Designet var opprinnelig laget for en tilstand uten spasmer, men for syv, åtte år siden begynte de å eksperimentere med bruk av silikonsokken for slagpasienter og cp-pasienter, og det viste seg at den hadde en utrolig effekt på dem. Den heter Safo og er en silikon ankel-fot ortose som gir støtte foran på leggen og over foten, slik at brukeren ikke går på tærne eller snubler. Den finnes i forskjellige farger. En markedsplan blir i disse dager utviklet for markedsføring på Vestlandet i vårt leveranseområde. For å få den ut til resten av landet, blir andre bedrifter innen samme virksomhet kontaktet. De må komme hit og få opplæring i måltaking og tilpasning. Vi sitter på eneretten her i Norge og vil kurse dem som er interessert i produktet. Innenfor et regelverk støtter NAV alle hjelpemidler, som proteser og ortoser. Hvert enkelt hjelpemiddel må det søkes individuelt om. Når det gjelder sportsaktiviteter, dekkes utgifter til hjelpemidlene av NAV.
Framtiden
Kjetil avslutter med å poengtere at de prøver å bygge opp og ha kompetanse på det å lage spesielle ting etter behov. De ansatte skal være problemløsere på ortopediske og tekniske hjelpemidler. Det kan være tilpasning av en brødkniv eller en stol, eller hva det måtte være. De ønsker å bli brukt som problemløsere. Når en kunde har et problem og presenterer det for dem, tar de utfordringen å løse problemet. Jeg forstår at de har mye kunnskap og materialer, de ansatte kan konstruere hva som helst på data, de kan frese det ut og lage det i hvilket som helst materiale. Videre skal firmaet markedsføre seg for ergoterapeuter, fysioterapeuter og brukere.
Før jeg går, får jeg se et spennende nytt produkt; det er en prototype på et nytt hjelpemiddel som kan være nyttig å ha, for eksempel hvis man har brukket beinet og har for dårlige skuldre og armer til å bruke krykker. Den er fantastisk enkel å bruke og vil gjøre det mye lettere for brukeren, fordi armene er fri til å gjøre andre ting. Dette hjelpemiddelet skal også markedsføres snart. Aluminiumen som er brukt er den samme som brukes i fly, og den er veldig lett, og både form- og sveisbar. Problemet er at det blir dyrt. De har hatt den til test på Haukeland Universitetssykehus, og de heldige forsøkspersonene var «helt i himmelen» og ville selvfølgelig gjerne ha en slik. Men før det kan skje, har Kjetil og hans medarbeidere mye arbeid å gjøre.
Vi har tatt turen til Trøndelag Ortopediske Verksted for å snakke med Hans Petter Aursand og Terje Sotberg. Begge
arbeider med å gjøre hverdagen lettere for personer som er funksjonshemmet.
– Riktig tilpasning av hjelpemidler er svært viktig! Alt for mange går med krykker som påfører dem belastningskader, rett og slett fordi de ikke vet at det finnes alternativer. Du kan tenke deg at de som går med krykker hele livet, etter hvert vil få smerter i skuldre, albue og håndledd. Vi lager krykker med en demping, som gjør at du ikke får så sterke støt på leddene når du går med dem. Det kan sammenlignes litt med å bruke gode joggesko, som demper nedslaget. Det har vi fått positive tilbakemeldinger på. Terje skyter inn
– Det er mange som sier at de har blitt mye bedre i skuldre og håndledd, spesielt, av å bruke disse krykkene. Hans Petter forteller at de kan gradere dempingen ut i fra den enkeltes behov, bruk og aktivitet
– En som går med bare en fot for eksempel, han hiver seg jo frempå, og får en helt annen belastning enn en som bruker den til støtte. Når krykkene blir brukt mer aktivt, er det viktig å få god tilpasning.
Bjørn supplerer med at det er mulig å spesiallage håndtak også
– Da er det ofte at vi tar avtrykk av hendene og får et avtrykk hvor en får riktig stilling i hånden. Slik blir det god støtte, og man slipper å få belastningen i håndleddet.
– Det er jo egentlig en skandale når du ser at dette er et hjelpemiddel som personen skal bruke hele livet, og så er det enkle krykker til 200 kr. Hver dag
– det hører jo ikke hjemme noen plass egentlig. At det ikke legges mer vekt på et hjelpemiddel, som brukes hele tiden. Terje sier at det er femten år siden første gangen han laget slike krykker.
– For fire- fem år siden begynte vi å lage mer av det. Men det er få som vet om muligheten.
– Hvis man tenker på det i målestokk, så kunne vi laget mye mer av det. Vi lager egentlig ganske lite i forhold til behovet. Dette kunne en mann holde på med hele tiden, for det er så mange som går med krykker, supplerer Hans Petter.
Forebygging
Er krykken i bruk, med riktig håndtak og demping, forstår man at dette forebygger belastningskader. Det skal ikke så mye vekt til før man ser dempingen. Det føles som den dempingen man får i riktig gode joggesko.
– Hvis du i tilegg får til det riktige grepet, med støtte under tommelen, så får du en helt annen støtte og bruk av
krykken. Det minsker belastningen på håndleddet, forteller Hans Petter.
– Vi kan bygge om hele krykken, så man får støtte over hele underarmen. På den måten får du fordelt belastningen, og personen slipper smerter. Da er det mulig å kunne gå på krykker lengre. Det er klart, det tar timer å lage en krykke som er perfekt for den enkelte. Når vi lager tilpasset grep, så må vi ta avstøpning av hånden, så må vi via en gips, før vi støper grepet. Det tar litt tid. Da blir det en helt annen pris på det enn på billige krykker. Men for den enkelte er det helt klart viktig, det gir bedre livskvalitet og funksjon. Og, hvis man ser på de belastningsskadene man forebygger, så lønner det seg for samfunnet også.
– Alle de som blir forespeilet å gå med krykker, burde få tilpassede krykker, sier Terje. Det er nesten sånn som med fotsenger for dem som har leddgikt eller diabetes. De burde ha myke fotsenger, uansett om de har fått sår eller leddproblemer, fordi man unngår senskader, som det er mye vanskeligere å lege enn å forebygge!
Mange løsninger
På TOV har de også utviklet andre smarte løsninger for krykkebrukere. Terje forteller at han har laget en bøyle som henger rundt underarmen, slik at krykkene henger på armen, selv om du slipper håndtaket.
– Det er praktisk hvis du skal ta opp penger for å betale, eller åpne en dør. Erfaringen er at når man setter fra seg krykken mot noe, så faller den, og det kan være vanskelig for mange å plukke den opp. Med bøylen er krykken alltid festet på armen, uansett. Hans Petter forteller at det finnes et vell av ulike løsninger for dem som ikke kan bruke standardkrykker.
– Det finnes mange varianter på gode løsninger på krykkebruk. Vi kan for eksempel lage noe som holder fast hånden til håndtaket, hvis de ikke klarer å holde rundt det selv, slik at man ikke trenger å ha noen kraft i hånden. Terje
forteller at de hadde en fra spinalenheten ved St. Olav, som hadde veldig dårlig kraft i hendene.
– Der lagde vi en bøyle over fingrene, slik at han fikk til å bruke krykkene. Så det er klart at det er muligheter. Slike løsninger gjør det mulig for flere å bruke krykker, selv om de har nedsatt kraft eller funksjon i fingre og hender. Det er tydelig at Hans Petter brenner for dette,
– Jeg vil så gjerne få frem mulighetene, for det er så mange rundt omkring som sliter med å bruke «vanlige» krykker. Det er ufattelig at det ikke lages bedre krykker. Men det er veldig viktig at folk vet at det går an å skaffe slike via hjelpemiddelsentralen.
Man sender inn en søknad om spesialtilpasning, og så kan vi lage dem. Det kan være lurt å ta kontakt med ergoterapeuten eller fysioterapeuten for å få dem til å hjelpe til med å lage en søknad. Terje forteller at de han har tilpasset krykker til, mener at det burde blitt gjort for lenge siden.
– Dette er tilpasning, så det er ikke postordreting. Hvis HMS finner en leverandør som er billigere, og som leverer noe som heter demping, så velger de den. Det er derfor viktig at man begrunner godt hvorfor man trenger den tilpasningen man ønsker, sier Hans Petter. Han tenker seg om og fortsetter,
– De søknadene som har blitt sendt, har stort sett gått igjennom, og vi har ikke fått noen tilbakemelding på prisen
heller. Det handler om å finne gode løsninger for den enkelte, både for oss og hjelpemiddelsentralen. Livskvalitet
og funksjonalitet er viktig. TOV er primært for personer som bor i Midt-Norge, og nordover, men i spesielle tilfeller lager de både tekniske og ortopediske hjelpemidler for folk andre steder i landet.
– Akkurat disse demperne er det ingen andre som lager. Vi har hørt at noen har prøvd seg, men at det har vært vanskelig å få til. Man kan ikke lage dette som et standardprodukt, fordi dempingen må tilpasses den enkelte. For noen blir standarddempingen altfor stiv, slik at det ikke blir noe vits i den. Vi justerer også etter hvert. Folk kommer tilbake og får strammet opp dempingen, eller løsnet den litt, ettersom de ser behovet når de har brukt den en stund. Hvis man bruker krykken for å støtte seg litt, så er de gjerne slakkere enn hvis man bruker krykkene mer aktivt og slenger igjennom, forteller Terje.
Når grepet mangler
Det er ikke bare krykker som kan tilpasses personer som har dårlig grep. For de fleste er det mange andre dagligdagse aktiviteter som blir problemer hvis man ikke har mulighet til å bruke hendene. Dette er noe TOV og andre ortopediske verksted rundt omkring i landet kan hjelpe til med.
– Da kommer vi inn på dette med grepsforbedringer, som jeg er litt opptatt av. Man har grepsforbedrer for dem som har en hånd, men som mangler funksjon, og så har du grepsforbedrende protese som man bruker når man mangler hånden, sier Hans Petter. Han forklarer at personen som for eksempel ikke har en tommel, eller mangler noen fingrer, kan ha problemer med å holde en hammer. Han viser oss et konkret eksempel,
– Denne damen mangler tommelen, og da er det vanskelig å holde kniven. Her har vi laget et slags spiseredskap som hun kan bruke. Vi lager mye spiseredskap faktisk, både for personer fra spinalenheten, som ikke har kraft til å holde i vanlige redskap, og for personer som ikke har grep. Hans Petter holder frem en kniv som ser ut som et kunstverk, og peker på sølvkrøllen
– Disse tingene kan festes rundt hånden. Den samme teknikken kan man bruke på kopper, tannbørster, ja – forskjellige ting. Dette gjør at personen kan klare dagligdagse ting.
– Vi kan lage grepsforsterkere for det meste. Dette har øket på de siste ti-femten årene. Jeg tror fagpersoner blir klar over at vi kan gjøre slike ting. Vi kan bygge om standardløsninger, slik at det blir mulig for flere å klare viktige ting selv. Det er så viktig at de som jobber rundt på institusjoner ser muligheter, og at de vet at hvis du har en ide, så kan de som oftest løses. Han forteller ivrig at de har tilpasset både skistaver og sykkelstyre for barn, noe som gjør det mulig for dem å delta på aktiviteter sammen med andre barn og familien.
– For barn med cp for eksempel, lager vi tilpasninger, slik at selv en hånd med svært dårlig grep, kan holde i en skistav eller et sykkelstyre. For barn kan man få tilpasset grepsforsterkere som kan gjøre barnet mer selvhjulpent, og slik at det kan delta i aktiviteter med andre barn. Og man kan få bremser og lignende som har med sikkerhet å gjøre, over på den hånden som fungerer, sånn at det blir trygt. Det å lære seg at det er muligheter tidlig, er veldig viktig.
Aktivt dagligliv
Grepsforsterkende hjelpemidler kan bidra til økt livskvalitet, selvstendighet, og for noen, at de kan fortsette i jobben sin.
– Vi samarbeider med norsk teknisk ortopedi, som kommer opp hit, for de driver bare med armproteser og armting. Det går litt på vår kapasitet, og hvem som gjør hva, sier Terje.
Eksemplene på hva de har laget er mange. Hans Petter trekker frem flere historier om vellykkede løsninger.
– Jeg tenker på hva vi har laget for at folk skal kunne fortsette i jobben sin. Det var en person som jobbet på en ferdighusfabrikk som skadet seg, og der laget vi til en spikerpistol, slik at mannen fortsatt kunne stå og holde i en spikerpistol, selv om han omtrent ikke hadde igjen noe av hånden sin. På den måten kunne han fortsette i jobben sin. Han forteller om en annen snekker som fikk tilpasset utstyret, slik at han kunne fortsette delvis i jobb.
– Det er fantastisk når det funger så bra for personen.
Det de lager mest av, er grepsforsterkere som personen kan bruke i dagliglivet. For mange handler det om å kunne
spise selv, drikke selv, eller kunne skrive.
– Vi hadde noen fra spinalenheten nå, som hadde fingre, men hvor vi laget spesialhåndtak på kniver, og et eget stativ som knivene kunne stå i. Da blir personen litt selvhjulpet i hverdagen, sier Hans Petter.
– Det finnes hjelpemiddel med spesialhåndtak, men ofte er det vanskelig for personer med svært nedsatt håndfunksjon
å bruke disse. De trenger hjelp til å holde grepet. Vi har et godt samarbeid med spinalenheten. Ofte er det enkle
ting vi lager, en bøyle som festes på hånden, som man kan sette blyanten inni, slik at man får til å skrive. Denne kan man for eksempel bruke til andre ting også, som kniver, penner. Han presiserer at opplevelsen av at man kan klare seg selv litt, er viktig, selv om man får assistanse. Dette har mye med livskvalitet å gjøre.
– Når jeg ser brukere som får til ting, som har vært umulig, ser jeg at det er veldig stort å få til ting. Dette er også viktig for opptreningen, og bruk av hånden.
Prosessen
Hans Petter sier at man kan jo feile, og man må forandre på ting.
– Det kan være en prosess å finne de riktige løsningene, men de som har fått hjelpemidlene, sier at det er verdt det. Det skal passe ganske godt. Vi samarbeider nært med bruker, som kjenner sine behov, og en fagperson som er tettere på bruker, for eksempel ergoterapeuten eller fysioterapeuten. Det er viktig å diskutere seg frem til løsninger, og finne noe som fungerer. Det blir selvfølgelig dyre løsninger, men hvis man ser det over tid, blir det ikke i dyrere. Terje skyter inn,
– Det som er fordelen vår er at vi er så mange faggrupper: vi er verktøymakere, instrumentmakere, snekkere, og vi har maskiner, slik at vi kan lage former, vi freser og dreier, og det vi ikke får til, tar bare litt lengre tid. Hans Petter supplerer med at denne kunnskapen, både i forhold til valg av materiale, utforming og utførelse, gjør
hjelpemidlene holdbare.
– Det er jo mange lokale ergoterapeuter og fysioterapeuter som lager ting hjemme, og det er veldig bra. Men hvis hjelpemiddelet skal bli varig, så må man lage det holdbart, slik at det kan vaskes osv. Det er selvfølgelig fint
at man har prøvd ut litt ting på forhånd, det gjør prosessen enklere. På spinalenheten på St. Olav, som vi samarbeider tett med, driver de med en del utprøving i rehabiliteringsfasen. Det gjør det lettere å finne gode løsninger når brukeren kommer hit. Men det er absolutt ikke nødvendig.
Hans Petter forteller at det er et ortopedisk hjelpemiddel når man mangler hånden/armen, og teknisk hjelpemiddel
når man har nedsatt funksjon i hånden, eller mangler for eksempel tommel eller noen fingre. Regelverket rundt dette
er forskjellig, men uansett kan det lønne seg å søke, og begrunne behovet sitt godt. Hans Petter smiler og sier at de kan tilpasse alt,
– Det vi gjør når noen kommer inn, er å se på hva som er viktig for personen å gjøre. Vi ber ham eller henne om å velge ut fire-fem ting som er viktig å gjøre, og så lager vi tilpasninger i forhold til det. Så kan man se etter hvert hvilke andre ting det er behov for. Det er selvfølgelig vanskelig å lage noe for alle dagliglivets gjøremål – men man kan lage for de viktigste. Det er noe med det at personen kan gjøre ting både i forhold til fritid og jobb.
Vi har laget tilpasninger til personer som har ønsket å fortsette med hobbyen, både i forhold til jakt, motorsager
og andre fritidsinteresser. Når man er passert 26 år, er det egentlig ikke lov å få fritidshjelpemidler. Men, i alle fall opp til 26 år, så kan man få ting til sykkel, skigåing, roing, fisking. Det viktigste er uansett å få gode grepsforsterkere i hverdagsaktivitetene. Et godt tilpasset hjelpemiddel gjør hverdagen lettere, aktiviteter artigere, og øker livskvaliteten, avslutter han.