De fleste tror ergoterapi handler om å finne tekniske hjelpemidler for handikappede. Det er langt fra hele sannheten. Ergoterapeuter er først og fremst tilretteleggere som muliggjør et aktivt liv for funksjonshemmede.

Tekst og foto: Randi Nordset

Ergoterapeuten bygger opp under den funksjonshemmedes motivasjon og muligheter, gjennom utredninger. Tiltakene som settes i verk skal fremme selvhjulpenhet, i meningsfylte aktiviteter. Med vekt på trygghet i egen hverdag, oppnås tilhørighet og aktiv deltakelse i samfunnet. Skal dette økende behovet kunne dekkes må utdanningskapasiteten økes, i følge forbundslederen for Norsk Ergoterapeutforbund.

Hjelp til aktivt liv

Ergostart har snakket med forbundsleder for Norsk Ergoterapeutforbund, Karin Liabø. Hun forteller at ergoterapeuten arbeider med mennesker i alle aldersgrupper og livsfaser. De bistår alle som har vansker med å utføre aktiviteter og å delta i samfunnet, eller som står i fare for å få slike vansker.

– Dette kan være mennesker med ulike former for sykdommer eller funksjonshemninger. Det kan også være behov for hjelp på grunn av sviktende sosialt nettverk, eller manglende tilpasning av fysiske omgivelser, forklarer forbundslederen til Ergostart. Hun legger til at klientens ønsker og muligheter er utgangspunktet for alle tiltak.

– Vi kartlegger menneskers aktivitetsvaner, samt kroppslige og mentale forutsetninger for handling. Det er dette som danner grunnlaget for all ergoterapi, forteller Liabø.

I tillegg vurderer ergoterapeuten hvordan omgivelsene hemmer og fremmer menneskersaktivitet. Dette kan være hjem, arbeidsplasser, utdanningsinstitusjoner og andre offentlig bygg. Det gjelder alt fra barnehager, lekeplasser, bo- og uteområder.

– Ergoterapeuten anvender aktiviteter direkte i behandling og opptrening, og indirekte ved å tilrettelegge for gjøremål. Dette skjer gjennom tilpasning av omgivelser og bruk av tekniske hjelpemidler, presiserer hun.

Hun forklarer at ergoterapi fremmer helse gjennom aktivitet. Mennesker støttes i å utføre aktiviteter, og dermed til å delta i samfunnet.

Ikke skille psyke og fysikk

Forbundslederen mener helhetlig tenkning er essensiell i behandling og tilrettelegging for å lette hverdagen for dem som trenger hjelp. Enten det gjelder en somatisk eller en psykisk lidelse, må hjelpen gjenspeile seg i helheten.

– Det er viktig at vi tenker helhetlig og ikke skiller mellom det fysiske og det psykiske. Vi er da hele mennesker som hele tiden styres av vår psyke? Kan en somatisk lidelse være en del av det?

Hun lar spørsmålet henge i luften og påpeker det faktum at hun enda ikke har møtt et menneske som har en somatisk lidelse uten at dette påvirker den psykiske tilstanden. Hun forteller også at hun ofte har sett hvordan psykiske lidelser påvirker den fysiske funksjonsevnen.

– Ergoterapeuten legger vekt på å stimulere til holdninger og handlinger som fremmer mestring og motvirker isolasjon, fortsetter hun.

Hun fastholder at det derfor er veldig unaturlig i et aktivitetsperspektiv og skille mellom psyke og fysikk.

Krav til stor oppmerksomhet

Ikke alle funksjonshemmede kan uttrykke med språk om hvordan de har det, og hva de ønsker. De viser sin opplevelse av omgivelsene ved reaksjoner. Dette krever stor oppmerksomhet fra ergoterapeutens side.

– Jeg kjenner en ergoterapeut som jobber med dem som er sterkest rammet blant handikappede her i landet. Det er dem som er født med store hjerneskader. Når disse pasientene skal utredes, kreves en stor oppmerksomhet, forklarer forbundslederen. Hun tilføyer at ergoterapeutens utgangspunkt er at disse menneskene skal leve sitt liv så optimalt som mulig.

– For å klare dette studerer ikke ergoterapeuten hjerneskader, men hun ser etter hva som gir glede, hva som stimulerer, og hva som gir opplevelse. Dette betyr at du som ergoterapeut må begynne i en helt annen ende enn behandlingsdelen. Hun legger til at da må de lete etter en kommunikasjonsform hvor de kan registrere velvære, avslapning og ro.

– For meg betyr dette at vi ikke begynner med det syke, men med det som kan gi en støtte på de subjektive mulighetene til å vær i aktivitet, påpeker Liabø.

– Dette er den ene enden av det vi jobber med. I den andre enden har vi dem som har langt mindre behov for hjelp.  Dette gjelder mennesker som har et lite handikap, og som bare trenger noen hjelpemidler som vil gi dem muligheten til å fungere. Liabø viser dermed perspektivet i det omfattende område en ergoterapeut jobber i.

– Det jeg ser som viktig å få frem, er at i vårt yrke dreier det seg like mye om psykologiske sperrer og hindringer, som det handler om mestring og selvtillit.

Må øke utdanningskapasiteten

– Jeg vil si at vi alt for sent har sett viktigheten av å satse på utdanning for ergoterapeuter. Da jeg ble utdannet i 1982 ble det utdannet omlag seksti i året. Riktignok startet utdanningen i 1952 hvor det ble utdannet omlag tjue til tretti personer i året, men utviklingen har gått sent.

Hun forteller at en av hennes hovedsaker som forbundsleder har vært å øke utdanningskapasiteten i Norge. Den er nå oppe i to hundrede og femti i året, men står likevel på jumboplass sammenliknet med resten av Norden.

– Om vi sammenlikner oss med for eksempel sykepleierne, utdanner de like mange året som vårt totale medlemstall består av, nemlig tre tusen.

Hun understreker at det blir en stor utfordring å hente inn et slikt forsprang, med hensyn til tilgang på utdannende fagpersoner innen ergoterapi.

– En annen utfordring som forbundsleder har vært å markedsføre en så liten gruppe som helt essensiell. Da kommuneloven ble vedtatt i 1982 ble det diskutert om den lovpålagte helsetjenesten også skulle omfatte ergoterapi. Dette var umulig, for da ville jo de institusjonene som allerede hadde denne tjenesten bli tappet, for så å prøve å strø de få vi hadde rundt om i kommunene.

– Det fantes rett og slett ikke nok ergoterapeuter til å dekke behovet. I løpet av 1980-årene begynte vi å komme inn i kommunene. Det resulterte blant annet i at ergoterapeutene i stor grad ble ”tømt” fra sykehjemmene, men det er jo like stort behov for dem der, sukker hun litt oppgitt.

– Utfordringen ble da i første rekke at når kommunene så at de hadde behov for denne yrkesgruppen, hadde vi for få å ta av. Dette er nok også en av grunnene til at det per i dag ikke er en lovpålagt tjeneste til brukerne, slik som for eksempel fysioterapi er. Senere har myndighetene vegret seg sterkt mot å bruke dett politiske virkemidlet lovpålegg. Likevel ser jeg at situasjonen rundt ergoterapi i kommune er i endring blant annet i takt med at utdanningskapasiteten økes.

– Det skjer ting når vi blir begynner å bli mange nok, vi er ikke like ukjente lenger. Ergoterapi er ikke lenger et fremmedord, som jeg må definere hver gang jeg treffer noen som spør hva jeg driver med. Det er det som har vært situasjonen til nå, ler hun litt.

– Samfunnet har nå et stort fokus på tilbakeføring til arbeid. Det stilles derfor krav til å tilrettelegge arbeid på en annen måte, påpeker hun.

– Det er viktig å huske at for de fleste voksne mennesker er arbeidsaktivitet en viktig del av aktivitetsrepertoaret. Med dette som utgangspunkt må vi søke å finne ut av hvor personen er i forhold til det. Til dette arbeidet trenger vi flere ergoterapeuter, fremholder hun.

Helsevesenets maktkamp

Forbundslederen skisserer også det hun kaller helsevesenets maktkamp når det gjelder innflytelse, gjennomslag og utbredelse. Legene topper denne makteliten, mens ergoterapeutene foreløpig rangerer ganske langt nede på listen. Hun mener en av grunnene til at ergoterapeuter rangerer såpass lavt, kan være at de jobber med folks hverdagsliv. Det gir lav status og dermed liten makt.

– Vi er ikke en profesjon som kommer og forteller deg masse du ikke vet. Vi hjelper mennesker med det trivielle og hverdagslige, smiler hun. Vi spør om hun dermed sier at menneskeverdet ikke har noen status?

– Det er et veldig godt spørsmål. Jeg er opptatt av etiske spørsmål i møte med mennesker. I vårt yrke blir det mye snakk om etikk, noe jeg også har jobbet mye med, responderer hun.

– Etikk synes jeg er veldig viktig når du skal ha med mennesker å gjøre. Jeg synes Lønning, før han ble politiker, sa det så godt når han sa at alle etiske spørsmål som er verdt å diskutere, har med makt å gjøre.

Hun forklarer videre at jo større avstand det er mellom din og min kunnskap, jo mer makt har du.

– Som ergoterapeut har jeg ikke mer kunnskap om deg og ditt liv enn hva du selv har. Vår rolle baserer seg dermed på at vi legger til rette for deg det du selv vet. Med andre ord fasiliterer vi forholdene for deg, forklarer hun. Dette gir utgangspunkt for en likestilt samarbeidsrelasjon med den enkelte bruker.

– Helseprofesjonen innehar jo en makt ovenfor mennesker, og denne makten er veldig legitimert gjennom kunnskap. Altså en merkunnskap i forhold til den man har med å gjøre. Dette må håndteres med stor varhet.

– Ergoterapeutens jobb er ikke å tre nedover deg en mal i forhold til samfunnet. Likevel må alle forholde seg til at vi faktisk lever i et samfunn vi er nødt til å forholde oss til, understreker Liabø.

– Derfor er det viktig at der du som funksjonshemmet ikke uten videre klarer å fylle ulike roller, der må verden møte deg, avslutter forbundsleder for Norsk Ergoterapeutforbund, Karin Liabø.