Når man er avhengig av assistanse, er det ikke noen selvfølgelighet at man får et rehabiliteringstilbud. For meg er rehabilitering viktig for å få et nødvendig «spark i ræva», sier Viggo Gangstad.

– Trening og fysioterapi blir fort et slit i hverdagen. Etter en stund slutter man helt, fordi det er så mye «prakk», og man ser ikke nytten av det. Han smiler,
– etter et rehabiliteringsopphold ser man virkelig at det er nødvendig og nyttig, og man orker å prioritere det i hverdagen. Viggo vet at det er viktig med rehabilitering, og ser klart nytten av det.
– Jeg har vært to ganger på Sykehuset Levanger i løpet av de siste årene, samt på Valnesfjord Helsesportsenter for
mange år siden. Årsaken til at jeg har valg Levanger sykehus, er rett og slett fordi dette er et sykehus med den nødvendige assistanse som jeg har behov for. Her kan jeg få hjelp i ADL, som det så pent heter, eller vanlige dagligdagse ting som å kle på seg og lage mat. Andre steder er det lagt opp til at pasienten skal klare seg selv
i det daglige. Siden jeg trenger assistanse til bl.a. påkledning, får jeg ikke plass på mange rehabiliteringsinstitusjoner.

Vanskelig å finne egnede steder
Det å finne et egnet sted var en lengre prosess.
– Tilfeldighetene ville det slik at jeg var på et kurs, som ble arrangert i Levanger. Der ble jeg kjent med tilbudet gjennom nevrologen ved Sykehuset i Levanger, og søkte om opphold. Jeg var allerede inne i systemet til Nevrologisk avdeling ved St. Olavs Hospital i Trondheim, men hørte aldri noe om eventuelle rehabiliteringstilbud der. Det er stor mangel på informasjon om aktuelle tilbud, og man må gjøre mye selv. De aller fleste stedene jeg har kontaktet, har gitt meg beskjed om at jeg ikke får plass, siden jeg har et assistansebehov de ikke kan dekke.

Vanskelig å få nytt opphold
– Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre til neste år. Da jeg var på Levanger sykehus sist, fikk jeg beskjed om at
det vil bli vanskelig å få innvilget flere opphold ved rehabiliteringsavdelingen der, ettersom det som ble gjort der kunne gjøres av den lokale fysioterapeuten. Selv mener jeg dette ikke holder, ettersom jeg ikke har mulighet til for eksempel bassengtrening hjemme. Det er kun ved opphold ved sykehuset jeg har tilgang til nødvendige hjelpemidler ved klesskift etc. I tillegg vil et opphold ved rehabilitering bli mye mer intensivt enn noe tilbud som det lokale miljøet vil kunne tilby. Det er en kickstart, og man får mer energi til å ta fatt på livet etterpå,
sier Viggo.
– Det er vanskelig å forklare, men å få satt fokus på seg selv og sin helse noen uker, er kjempeviktig. Man får gjort mer enn å tøye på ledd og trene muskler. Man får en helhetlig gjennomgang av livet sitt, tatt en grundig titt på seg selv, og kanskje staket ut en ny kurs. Jeg byttet jobb etter rehabiliteringsopphold, fordi helsepersonell der gav meg råd og fikk meg til å innse at jeg var på vei til å bryte ned kroppen min og forverre funksjonshemningen min i min daværende jobb. Nå har jeg vært i jobb siden, og den nye jobben fungerer mye bedre. Uten det oppholdet hadde jeg sannsynligvis vært uføretrygdet i dag.

Assistanse
Viggo er heldig fordi han har brukerstyrt personlig assistanse gjennom kommunen hjemme. Det gir han en viss frihet i hverdagen.
– Men, denne assistenten kan jeg ikke ta med meg ved eventuelle rehabiliteringsopphold. I utgangspunktet har jeg for få timer til en slik fleksibilitet. I tillegg er det sykehuset eller institusjonen som skal dekke mitt behov, og ikke kommunen, i følge loven. Det betyr at jeg mister assistanse de ukene jeg er borte. Jeg kjenner til at andre har fått til en fleksibel ordning med kommunen, slik at de har fått flere timer, og mulighet for å ta med seg assistenten på rehabiliteringsopphold. Det er jo kjempefint, men ville være vanskelig i mitt tilfelle. Mine assistenter har andre jobber, og familie ved siden av, og da kan jeg ikke forlange at assistenter skal være borte 3-4 uker fra sine familier, sier Viggo.

– En kan ikke bare tenke på sine egne behov, men også de ansattes! Drømmen er at rehabiliteringsinstitusjoner kunne være godt nok bemannet til at man kan få opphold, selv om man trenger assistanse. Det er spesielt viktig for oss som har et utvidet assistansebehov. Vi må finne den eller de institusjonene som kan gi den nødvendige hjelp sånn at vi kan få et fullverdig utbytte av oppholdet. Viggo blir ivrig,
– Det er litt ille at vi som har et stort behov for rehabilitering, blir diskriminert på denne måten. Vi blir rett og slett utestengt, fordi vi ikke er friske nok!