Åkershagan Opplærings- og aktivitetssenter har et godt utbygd sansesenter som kalles «Snoezelensenteret». Selve ordet «snoezelen» er sammensatt av to ord: ”snufelen” som betyr å snuse, og «doezelen», som betyr å døse. Å snuse er begrepet for aktivitet, og å døse er begrepet for passivitet. På Snoezelensenteret har de aktive eller passive miljøer hvor de kan sette brukerne der det passer. På Snoezelensenteret kombineres et behagelig miljø som stimulerer sansene, med spesielle kombinasjoner av lyd, lys, vibrasjoner og ulike lukter, i tillegg til vannaktiviteter. Snoezelen gir mulighet for behandling, opplæring og opplevelser, og kan også bidra til kartlegging av betingelser som øker livskvaliteten for personer med spesielle behov. Mange tilbud, mange muligheter

Ergostart blir tatt i mot av Jan Erik Holen, som er Snoezelensenterets altmuligmann. Han er egentlig lydtekniker, og fungerer som tekniker, men i følge ham selv tar han i et tak der det trengs. Det kan være som gartner, innen rengjøring, som videofotograf eller som snekker. Han viser oss rundt på senteret, som befinner seg i Ottestad, like sør for Hamar, med utsikt til Vikingskipet. Han påpeker at han har med det tekniske på senteret å gjøre, vedlikehold osv. Det faglige har de selvfølgelig fagfolk av forskjellige kategorier til å ta hånd om, men det er ikke til å unngå at man tråkker litt i hverandres bed av og til. Og Jan Erik må ofte på grunn av det praktiske være tilstede ved bruk av de ulike aktivitetene.

Vi går gjennom de forskjellige avdelingene fra «bryterrommet», hvor brukerne får prøve seg på utfordringer som dreier seg om handling/årsak. Brukeren betjener brytere som får forskjellige ting til å skje. Jan Erik kan fortelle eksempler på hvordan slik trening har blitt overført fra bryterrommet til situasjoner i dagliglivet til brukerne, ikke bare når det gjelder brytere, men også andre ting. – Det som er viktig, sier han, er at brukerne kommer hit hvor fagpersonalet og hjelperne kan være med og observere hvordan brukeren responderer på stimulans av veldig ulik art. På den måten kan det avdekkes eventuelle muligheter som kan utnyttes til konkrete ting, som kan komme til nytte i hverdagen.

Ved et speil hvor det er hengt opp fluoriserende strimler foran, stopper Jan Erik opp og forteller hvordan personalet oppdaget at en person, som var betegnet som fullstendig blind, likevel fulgte pendelbevegelsen til disse strimlene når de ble satt i bevegelse. Da dette ble oppdaget, måtte Jan Erik løpe av gårde etter videokameraet og sørge for å få det dokumentert. Filmen ble studert i ettertid, og de ble enige om at de ikke kunne ta feil. Det førte til at filmen ble sendt videre til dem som hadde det medisinske ansvaret for denne personen, som igjen resulterte i at denne personen fikk et annet behandlingsopplegg.

Før denne hendelsen gikk man ut fra at personen ikke oppfattet noe av det som foregikk rundt ham. Han var i tillegg døv. Har man greid å gi ett menneske en bedre hverdag, så har man oppnådd mye. På vår runde på senteret legger vi merke til bruken av farger i de forskjellige rommene, og hvordan fargene er dempede og harmoniske, og går i pastell. På spørsmål om det er en bestemt plan bak dette, sier Jan Erik at de har gått ut fra «vanlig» fargesymbolikk, og benyttet det som betegnes som vesentlig rolige farger.

I den forbindelse kan Jan Erik også berette en historie om en bruker som hadde hatt god hjelp av senteret, selv om det ikke var direkte følge av aktivitetene. Dette var en bruker som hadde fått egen, nyoppusset leilighet. Brukeren fant seg imidlertid ikke tilrette i denne leiligheten. Han var urolig og tildels utagerende. På senteret derimot var han rolig og avlappet. Dette fikk fagpersonalet til å undre seg litt, og det ble til at fargevalget ble mistenkt. På spørsmål om hvilke farger som var benyttet i leiligheten, fikk Jan Erik svaret at det var benyttet rødt. Jan Erik vil betegne det som veldig rødt. Etter ny omgang med andre, roligere farger, ble brukerens adferd i leiligheten helt endret.

Ved senteret er det også mulighet for vannaktiviteter. De har et stort og et lite basseng, begge bassengene er godkjente som terapibasseng og egner seg godt til vanntilvenning, og temperaturen er behagelige 33°C. I det store bassenget er det sklie, forskjellige hjelpemidler, leker og i tillegg musikkanlegg. I tilknytning til bassengene er det garderober som er tilpasset rullestolbrukere, og badstuer.

Erfaring teller
I de forskjellige rommene, eller avdelingene, ser man at det finnes mye utstyr som egentlig ikke ser helt «serieprodusert» ut. Selvfølgelig er utstyret hovedsakelig innkjøpt, men det finnes også mye som er tilpasset på stedet, eller til sammenhengen hvor de skal benyttes. I følge Jan Erik er de nødt til å gjøre det på denne måten. I mange tilfeller finnes det ikke utstyr som imøtekommer kravene på en tilfredsstillende måte. Da må man improvisere, og se etter løsninger fra andre steder. Det er likevel det faglige som danner grunnlaget for alle valg som blir tatt i forbindelse med utvikling av slike ting. En annen faktor er selvfølgelig budsjettet. Alle som har befatning med hjelpemidler, vet at prisene kan være høye på mye av det, og derfor er det viktig at man sparer penger der man kan,
uten at det går ut over brukergruppen.

Jan Erik kan fortelle at de i sin tid kjøpte inn en «lydkasse» som skulle benyttes til å ligge på, samtidig som høyttalere inne i kassen skapte både lyd og vibrasjon. Denne kassen var egentlig litt for liten til at en litt stor person fikk plass på den. Jan Erik fant ut at han skulle kikke litt på systemet, og det hele endte med at de gikk i gang med produksjon av en liknende kasse, men i tilnærmet dobbelt størrelse og til betraktelig lavere pris. Jobben med å produsere denne kassen fikk snekkeravdelingen på Åkershagan. Dermed har man fått både i pose og sekk.

Ikke bare lek
Når man som uvitende går rundt og ser på tilbudene ved Snoezelensenteret, kan man bli fristet til å tro at dette er et ypperlig sted for lek, morro og sosiale aktiviteter. Det er virkelig et vell av utstyr til alle slags tenkelige aktiviteter. – Og selvfølgelig kan man leke og ha det gøy her, sier Jan Erik, men det er ikke hovedmålet med dette. Hovedmålet er å observere brukere med spesielle begrensninger, gi trening til brukere som trenger det og gi stimulans til dem som trenger det. Før brukerne får lov til å komme hit med sine hjelpere, assistenter eller foresatte, må ledsagerne gå gjennom et eget kurs. Dette er for å få en mest mulig effektiv utnyttelse av den tiden de har til rådighet her, og for å kunne få noe ut av oppholdet. Tidsskjemaet er forholdsvis stramt, med 70 – 80 besøkende pr. uke. Men likevel; i blant er det lov å bare leke og ha det moro. I vinterhalvåret er senteret åpent på mandagskvelder, så hvem som helst kan komme og benytte fasilitetene. Dette varer frem til påske, og har vært meget populært.

Først i Norge
Åkershagan opplaerings- og aktivitetssenter var først ute i Norge med dette konseptet, da i samarbeid med Torshovsenteret. Nå er det Stange Kommune som er «eier» av Snoezelensenteret, og driften er etter hvert blitt utvidet. Nå drives også en del salg av innredninger til slike sentre, som for øvrig er stigende i antall. Det er kommet til flere sentre i Norge, og i utlandet er denne typen sentre blitt veldig vanlig. Jan Erik er av den mening at slike sentre er viktige på flere måter. For det første har man hensynet til brukerne; de har et sted hvor de kan komme og få kvalifisert hjelp og veiledning. Dernest har man fagmiljøet som bygges opp ved et slikt senter. Det strekker seg fra teknisk personale til spesialpedagoger, og den tette kontakten mellom de forskjellige grenene gir en total kompetanseheving som er uvurderlig. Derfor bør man strebe etter å øke antallet sentre, og ytterligere styrke kompetansen ved å benytte fagfolkene ute blant brukerne, istedenfor sentralt i en eller annen skrivebords- eller
saksbehandlingsjobb.