Innerst inne i Romsdalfjorden, i Nesset kommune, finner vi fembarnsfar Jan Brakstad. Han har tid til naturen, og til å tenke ut det neste geniale hjelpemidlet for sine egne barn eller andre funksjonshemmede.
Over en bro, inn i en tunnel, dal inn og dal ut, fjord ut og fjord inn, stadig færre møtende biler, stadig smalere vei, stadig mer vakker og målbindende natur. Her bor Jan Brakstad, og han elsker utfordringer. Det er om natten han tenker ut sine mest kreative løsninger. Alle oppgaver som kommer til ham, angriper han uredd, løsningsorientert og med masse engasjement. Det er hjelpemidler for funksjonshemmede han brenner for, og det er mye å ta tak i når det
gjelder å perfeksjonere et hjelpemiddel.
Personlig bedrift- solide produkter
To av Brakstads barn har albinisme, og er svaksynte og svært lyssky. Mangel på pigmenter gjør at de mangler sine
«innebygde solbriller», og det er vondt å holde øynene åpne. Når andre folk åpner dørene og springer ut i sola, vil
albinistene helst inn. Brakstads to sønner har hatt behov for mange hjelpemidler opp gjennom årene, og far har sett det som sin oppgave å optimalisere og forbedre hjelpemidlene ut fra barnas behov. Arbeidstimene i uthuset ble til
en bedrift, og i dag selger Brakstad sine hjelpemidler til sentraler i hele landet. Bare sentralen i hans eget hjemfylke har ennå ikke vist interesse for ham som ressurs og hans produkter.
– Men man blir vel aldri profet i egen stat, blir man vel?, spør Brakstad lattermildt.
Hans bedrift Handy Tech er ikke stor, men den er svært personlig. Hvert eneste hjelpemiddel blir laget omhyggelig
og med følelse. Nøyaktighet og godt materiale gir produktene en enorm varighet, og Brakstad er stolt over at hjelpemidlene hans sjelden eller aldri går opp i limingen.
Sta og optimistisk
Stahet og optimisme er drivkraften som gjør at Jan Brakstad ikke har gitt opp det vanskelige markedet. Andre aktører i landet som driver med hjelpemidler er så store, at de spiser slike som Brakstad opp i et jafs. Hvordan han har overlevd blant hjelpemiddelgigantene i alle disse årene, er ren stahet og selvfølgelig også et ønske om optimale forhold for sine egne barn og andre funksjonshemmede i Norge. Noen markedsføring har han ikke mulighet til å prioritere, men det gode ryktet har hjulpet ham frem til nå. Hans økonomiske rådgiver sa en gang til ham: Du handler med hjertet og ikke med hodet!
– Han har nok rett i det, humrer Brakstad bak den frodige barten. Når bedriften blir så personlig, er det umulig
å være kynisk, sier han, og hinter til at han har en rik samvittighet og ikke liker tanken på å sko seg på andres lidelser. På samme tid går det nok ut over familien, som godt kunne trengt noen ekstra kroner i kassen. For å handle i tråd med sine moralske prinsipper, har Brakstad satt produksjonen over til en vernet bedrift i Surnadal
når etterspørselen er stor. Understellet blir laget av en annen vernet bedrift i Rissa i Sør- Trøndelag.
Brakstads bakgrunn som hjelpepleier innen vernepleie gav ham ideen om at han kan skape en vinn-vinn- situasjon ut av økt produksjon. Prismessig er hans produkter svært konkurransedyktige.
Gode tilbakemeldinger fra brukere
Gode tilbakemeldinger fra brukere og en brennende interesse for spesialtilpasning har gitt Brakstad pågangsmot til å fortsette med å tenke ut spennende nyheter innen hjelpemidler, og han fryder seg når sentralene gir ham utfordrende oppgaver som han må løse. Det var Brakstads eldste sønn (28), som også er svaksynt, som overbeviste sin far om at man kan oppnå akkurat det man vil i denne verden, selv om samfunnet stadig vekk forsøker å sette en stopper for det. Han ble lærer på tross av rådgivere som mente han ikke burde bli det, han tok mastergrad i Bergen, tok mopedlappen, deltok i verdensmesterskapet i karate, tok dykkersertifikat, og klarer seg minst like godt som andre i dette livet. Med seks sauer som snart skal ha lam, høns, hane, kyllinger, motorsykkel, båt, fem barn, egen bedrift og stor interesse for jakt, fiske og bueskyting, har Brakstad nok å henge fingrene i. Men han vil alltid
brenne for hjelpemidler og spesialtilpasninger. Slik er det bare med Jan Brakstad!
Jan Brakstads bedrift heter Handy Tech og informasjonkan finnes på www.handy-tech.no
Category Archives: Reportasjer
Ekspertutvalg skal forenkle og forbedre hjelpemiddelformidlingen
Regjeringen ønsker å legge til rette for økt mestring og livskvalitet som igjen kan øke deltakelsen i samfunns- og arbeidsliv for brukere med nedsatt funksjonsevne, sier arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen.
– I dag får vi mange henvendelser fra brukere som opplever hjelpemiddelforvaltningen og regelverket som uoversiktlig og lite fleksibelt. Det er derfor behov for en helhetlig gjennomgang med sikte på større fleksibilitet og bredde i virkemiddelbruken. Jeg er opptatt av at utvalget vurderer om det er mulig å sikre mer effektive og robuste løsninger som bedre enn dagens system kan håndtere både krav til kvalitet, tilgjengelighet og rettssikkerhet, sier statsråden.
Ekspertutvalget ble oppnevnt i statsråd 25. april. Utvalget skal gjennomgå forvaltning, organisering og finansiering på hjelpemiddelområdet, og bl.a. vurdere endringer som kan gi mer effektive og langsiktige forbedringer i systemet for forvaltning og formidling av hjelpemidler. Utvalget vil bli supplert med en bredt sammensatt referansegruppe. Utvalgets arbeid skal foreligge innen 1. desember 2009.
Flere glade barn
Da jeg tidlig i høst leste historien om Isak som begynte i førsteklasse, ble jeg lei meg. Jeg synes det var veldig trist at han og familien fikk en så dum start på en så viktig epoke i livet. Min datter Meera begynte også på skolen denne høsten og vår opplevelse er helt annerledes. Det er rene solskinnshistorien i forhold.
Jeg begynte å forberede meg i god tid før skolestart, tanken sveivet omkring to skoler. Jeg var på besøk på begge
sammen med vår saksansvarlige fra PPT, men fant fort ut at Madlamark skole som har tilrettelagt ATO-avdeling var det rette for Meera. Da valget var tatt tok det ikke lang tid før skolen var med på ansvarsgruppemøte og planla veien å gå videre. Vi hadde dagsseminar sammen med Tambartun kompetansesenter og alle involverte parter, som PPT, Fysio/ergo, avlastningsbolig og barnehage.
Da det ble bestem hvilket lærer Meera skulle ha, var hun på to dags besøk i barnehagen og også SFO kontakten var på besøk der. Dette var med på at de ble kjente med Meera og hennes rutiner. Vi ble også invitert en formiddag på skolen for å hilse på lærerne og de andre elevene i hennes gruppe. Der hadde de allerede bilder av Meera som de hadde tatt i barnehagen og tok flere denne dagen. Besøket var en svært positiv opplevelse for både Meera og meg.
Stemningen var avslappet og trygg. Representant fra avlastningsboligen og Meera var også på et par vellykkede besøk på skolen i løpet av sommeren. Da skolestart nærmet seg hadde Meera ferie, alle tingene/hjelpemidlene hennes ble fraktet fra barnehagen til skolen av kommunen. Dette var avtalt og ordnet i god tid på forhånd. Første skoledag var spennende.
– Dette hadde vi gledet oss til lenge. Avdelingen hadde en rørende høytidelig åpning av skoleåret med «velkommenhilsen» til alle elevene og spesielt de tre som var nye. Det var glitrende øyne fulle av forventning, glede og spenning, i ringen vi satt i. En av de voksne gikk rundt og håndhilste på alle barna – de frydet seg. Meera ble satt i midten av gruppen og fikk flagg i vognen sin, men vi alle sang «Lille Petter Edderkopp». De nye barna ble ønsket velkommen på denne måten. Som mor satt jeg med tårer i øynene og synes det var en nydelig start. Det var fantastisk å kjenne på en inkluderende følelse samt å se forventingene til de andre barna. Flere av dem kjenner jeg fra før. Det gjorde en ekstra «sus» at både rektor og inspektør var med på seremonien som jeg opplevde som svært betydningsfull.
Allerede første skoledag følte jeg meg så trygg at jeg lot Meera være litt alene. Jeg oppfattet at Meera koste seg og var avslappet i de nye omgivelsene. Meera er 100 % pleietrengende, hun har ikke språk, men jeg opplevde at lærerne raskt lærte å tolke hennes signaler. Meera har fast drosje til og fra skolen, hun kjører sammen med en annen jente fra avdelingen. De «snakker» og ler med hverandre. Den oppfatningen jeg sitter igjen med er velvilje, åpenhet og løsnings orientering fra alle som er involverte i forbindelse med Meera og hennes nye tilværelse som skolejente.
Nå har hun gått på skolen i 2 måneder og jeg føler at hun har meningsfulle dager med positive opplevelser. Som mor kjennes dette veldig godt og riktig ut – jeg tror vi var skolemodne både Meera og meg.
Om å ha matallergi
At matallergi er et problem som mange ikke aner konsekvensene av. Det kan Karianne fortelle oss. De fleste tar for gitt at man skal kunne gå på kafeen og kjøpe et nystekt rundstykke med skinke og ost. Eller å gå til den nye italienske restauranten i byen som har fått så god omtale, og bestille en treretters middag. Sånn er det ikke for alle, heller ikke meg. Jeg lurer på hvordan det føles å si: – Jeg vil ha rett nr. 81. Det vet jeg ikke hvordan føles, og kanskje får jeg heller aldri vite det. Continue reading
Det viktigste hjelpemiddelet
Det finnes mange viktige hjelpemidler, og de fleste må jeg vente lenge på. Men det er ett hjelpemiddel jeg ikke kunne klart meg uten. Heldigvis slipper jeg å vente på det. Continue reading
Krabat hjelpemiddel fikk utmerkelse fra Norsk Designråd
Hjelpemiddelindustrien har tradisjonelt sett ikke vært veldig opptatt av design. Dette er i ferd med å endre seg. Krabat AS, som holder til på Hvalstad, og har slagordet «Stolt av å være annerledes» fikk utmerkelse fra Norsk Designråd for hjelpemiddelet Krabat Pilot. Continue reading
Prosjekt aktivitetshjelpemidler
Et hjelpemiddel for alle som har befatning med anskaffelse av hjelpemidler til sport og lek. Beitostølen Helsesportsenter har i perioden august 2005 til februar 2007 gjennomført «Prosjekt aktivitetshjelpemidler» i samarbeid med NAV Hjelpemiddelsentral Oppland og NAV – Avdeling for tilrettelegging og hjelpemidler. Continue reading