Hvordan er det med de Cerebral Pareserammede? Finnes det gode opptreningstilbud til denne forholdsvis store gruppen av funksjonshemmede i Norge? Ergostart har vært på besøk hos PTØ-Senteret i Ottestad ved Hamar, som er et av tre sentre som har et slikt tilbud. Continue reading
Hele det sosiale livet og yrkeslivet avhenger av bilen, sier Tone – Jeg kan komme meg på nærbutikken uten bil, men jeg kommer meg ikke så mye lengre. Det at jeg kan være i jobb og kjøre rundt i jobben er viktig. Continue reading
Kartlegging av behov for opplæring og kompetanse i kommunale og fylkeskommunale eldreråd og råd for funksjonshemmede.
Rapporten er en undersøkelse gjennomført av Deltasenteret i samarbeid med sekretariatene for Statens seniorråd og Statens råd for funksjonshemmede. Resultatene er basert på rådsmedlemmers erfaringer, som bl a. er innhentet gjennom fokusgrupper og en spørreundersøkelse sendt til alle kommunale og fylkeskommunale råd.
Rapporten belyser på hvilke områder rådene har behov for opplæring og noen av de rammebetingelsene som synes å være nødvendige for at rådet skal fungere godt. Til slutt gis forslag til opplæringsprogram. Målgruppen for rapporten er kommuner og fylkeskommuner, kommunale og fylkeskommunale eldreråd og råd for funksjonshemmede, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, fylkesmennene og Kommunenes Sentralforbund. Rapporten finnes både i trykt versjon og i elektronisk versjon. (Rapporten kan bestilles på www.shdir.no, og heter da rapport IS-1475)
Et nytt hefte fra Sosial- og helsedirektoratet gir veiledning til alle som driver med saksbehandling i forhold til barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier.
Foreldre med barn med nedsatt funksjonsevne strever ofte i møtet med hjelpeapparatet, og med å håndtere ulik
informasjon fra forskjellig hold. Som et av flere tiltak for å har Sosial- og helsedirektoratet gjennomført et 2-årig program for bedre tilrettelegging av det kommunale tjenestetilbudet til familiene – også kalt TaKT.
Nytt hefte
I forbindelse med denne satsingen har SHdir nå utgitt et hefte: «Anbefalinger til saksbehandlingsprosessen Lov om
sosiale tjenester § 4-2». Målgruppen er alle som arbeider med saksbehandling i forhold til barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier. Heftet gir en oversikt over saksbehandlingsreglene for tildeling av tjenester som blant annet brukerstyrt personlig assistanse (BPA), avlastning, støttekontakt og omsorgslønn.
Heftet «Anbefalinger til saksprosessen» finner du på:
Mer om TaKT finner du på: www.shdir.no/takt
NAV endret fra nyttår sine rutiner for Brukerpassordningen, noe FFO er svært kritisk til. Ordningen har blitt mer tungvint og brukerne må nå ta kontakt med hjelpemiddelsentralen i alle saker, uavhengig av om det gjelder service, reparasjon eller bytte av hjelpemiddel.
Formålet med brukerpassordningen er å gi funksjonshemmede enklere tilgang til viktige hjelpemidler. I ordningen kunne brukerne selv bestille hjelpemidler direkte fra en leverandør, uten å gå via hjelpemiddelsentralen. Endringene som nå er foretatt begrunnes av NAV med at ordningen var i strid med statens økonomireglement,
og representerer et stort tilbakeskritt i brukernes tjenestetilbud.
Tungvint og tidkrevende
Selv om FFO er kritisk til endringene som er foretatt, aksepterer vi NAVs behov for en innstramming i brukerens mulighet til å bestille service, reparasjon eller utprøving av hjelpemidler i direkte kontakt med leverandør.
– Men vi tror det hadde vært mulig å endre på ordningen uten å måtte gå tilbake til en praksis som oppleves som unødig tungvint og tidkrevende, sier kontorleder i FFO Cato Lie.
Etter at endringene ble innført i år har FFO mottatt en strøm av henvendelser fra fortvilte brukere som opplever at de er tilbake der de var før ordningen kom, i en slitsom og tidkrevende kamp for å komme til rett saksbehandler på hjelpemiddelsentralen. Problemene er etter hva FFO har fått meldinger om særlig store i Oslo og Akershus
Forundret over prosessen
– FFO opplevde at vi hadde et meget godt samarbeid med trygdeetaten under prosjektarbeidet som førte fram til innføring av Brukerpassordningen i hele landet. Vi er derfor forundret over at ikke brukerorganisasjonene ble tatt med på råd når NAV så at gjeldende praktisering måtte endres som følge av statens reglement, sier Lie.
Det første som møter oss på gårdsplassen er en flunkende ny Chrystler Voyager. Morten Tangre har nettopp fått sin ombygde bil. Nå kan han begynne å ta kjøretimer! Og resten av fritiden kan han bruke på https://www.storspiller.com/casinospill. Helt uten å måtte bekymre seg for at han ikke får kjørt bil som han selv vil.
Fordi han må kjøre med spesialstyring og håndgass, har han ikke fått øvelseskjørt før. Morten forteller at det har
tatt et og et halvt år fra han søkte til bilen endelig står her. Heldigvis begynte han og familien å søke i god tid, slik at han fikk bilen til 18 årsdagen sin.
– Det er det ikke mange i landet som har klart, ofte så blir ikke saken behandlet før man blir 18 år, hvis ikke går det på foreldrenes inntekt. Men mamma skrev en god søknad, og NAV var greie, så nå står bilen her, smiler han fornøyd. Morten var innom Landsdekkende Bilsenter og fikk prøve ulike løsninger. Det anbefaler han andre å gjøre også.
– Det var veldig fint å få prøve ulike løsninger, og snakke med noen som hadde kunnskap om ting, poengterer han.
– De hadde mange biler i kjelleren der, som jeg fikk prøve. Det var kjempefint å få prøve ulike styresystemer. Da
fant jeg ut at det jeg har nå passet best. Cato Næss er en erfaren bilkjører, og er enig med Morten i at det er viktig å få prøvd ut ulike ting.
– Min erfaring fra å være brukerkonsulent er at når en skal bestemme seg for hvordan bilen skal tilpasses, er det viktig å se på hvordan andre har gjort det før. Man må prøve ut forskjellige systemer og plasseringer av ting. Det er ikke alltid like lett, da det ikke fins så mye å prøve. Men både biltilpasserne og hjelpemiddelsentralen er behjelpelige her. De får bare mer og mer demoutstyr som vi som skal ha bil, kan prøve. Utfordringen er å skaffe
seg en oversikt over hva slags løsninger som finnes. Mitt råd er å bruke internett, besøke biltilpassere og snakke med andre som har bil tilpasset! Morten og Cato har valgt ulike kjøresystem. Morten kjører med joystick.
– Mitt kjøresystem er litt annerledes, sier Cato. – Jeg har elektronisk gass/brems og styringen er en Dobbeltvirkende hydraulisk spakstyring med full tilbakemelding fra styring til spak. Det er en styring som er meget lett å lære seg å bruke. Både Cato og Morten er godt fornøyde med Chrystleren.
– Da jeg skulle velge bil, la jeg vekt på at jeg skulle sitte best mulig bak rattet. Jeg skulle ha god plass til bena, ha god klaring til taket og se godt ut igjennom vinduene, sier Cato.
– jeg hadde ikke egentlig ikke noe valg da jeg skulle velge bil. Det sto mellom Sprinter, som er en kjempediger kassebil, og Chrystler. For meg var det viktig å kunne gli lett inn i mengden. Man skiller seg veldig ut blant alle de små bilene når man kjører en diger kassebil, sier Morten. Cato er enig i at bil betyr mye for identitet.
– Selv om det er et teknisk hjelpemiddel, så er det også en viktig del av livet. Det å ha bil gir muligheten til å være aktiv i mye større grad enn om jeg ikke hadde hatt bilen. Morten ser frem til å få førerkortet.
– Det beste blir å slippe å måtte bli kjørt når jeg skal noe. Når jeg får førekortet, kan jeg kjøre dit jeg selv vil, og når jeg vil, smiler han.
Den friheten kommer jeg til å bruke mye. Vennene mine bor et stykke unna, så det vil bli lettere å besøke dem. Jeg tror jeg kommer til å være mindre hjemme enn det jeg er nå. Det tror Cato også.
At Norge har en geografi som på mange områder gjør mange ting uforholdsmessig kostbart og tidkrevende, er ingen overraskelse. At NAV har gjennomført et prosjekt for å spare tid og penger, både for sin egen organisasjon og for hjelpemiddelbrukere, er derimot kanskje ikke så godt kjent.
Lange avstander
Det er kanskje spesielt i Troms og Finnmark, hvor avstandene er store og befolkningen bor forholdsvis spredt, at det kan være mest å hente om NAVs pilotprosjekt viser seg å være anvendbart i praktisk bruk. NAVs pilotprosjekt går ut på å benytte videokonferanse til samhandling i forbindelse med brukersaker. Hjelpemiddelsentralene har benyttet videokonferanser i en rekke år, men ikke i denne typen saker. NAV har begrenset prosjektet til å gjelde barn.
Prosjektet innebærer at kommunene blir utstyrt med videokamera, og de filmer barna i sine omgivelser og sitt naturlige miljø. På denne måten blir prosessen mer behagelig for barna. Deretter blir videoen vist under en videokonferanse, hvor de involverte fagpersoner er med. Ut fra dette kan man avgjøre hvilke tiltak og hjelpemidler som vil fungere best for barnet. At det kan være mye å hente ved å benytte en slik modell, er man ikke i tvil om. Ved den tradisjonelle metoden med møter inkludert reisetid, som kan vare opp til flere dager, blir kostnadene svært høye. Om den nye modellen blir tatt i bruk i full skala, kan et slikt møte gjøres på et par timer. Det betyr at kostnadene ved hver enkelt sak blir betraktelig redusert, og kommunene kan gi et enda bedre tilbud uten å øke kostnadene. Det kommer alle til gode.
Like bra?
Kan man virkelig ta en like god avgjørelse ved at hver enkelt deltaker i et møte sitter alene på hvert sitt kontor og ser på en skjerm og snakker i en mikrofon? Betyr ikke den sosiale omgangsformen og utvekslingen av kompetanse og kunnskap noe for utfallet? Ergostart har ikke svaret på det, men vi stoler på at fagpersonellet har det. I følge Liv Welde Johansen er kvaliteten på beslutningene like god som ved et møte. Imidlertid er det mange ting som må på plass for at en slik metode skal kunne brukes og utnyttes fullt ut. Man må ha alt nødvendig utstyr i hver enkelt kommune, personellet må ha opplæring i bruk av utstyret, og bruken må sannsynligvis også tilvennes. Det er nok ikke alle som føler seg like komfortable med den «nye» måten å kommunisere på. Man kan også tenke seg denne typen verktøy i bruk i andre deler av det offentlige.