Category Archives: Reportasjer

Reportasjer og artikler innen hjelpemidler til funksjonshemmede og eldre. Tips oss om hvem som fortjener ekstra oppmerksomhet.

Funksjonshemmedes Barns Familieforening

Leave a reply

Funksjonshemmedes Barns Familieforening er en ny forening for funksjonshemmede barn og deres familier. Foreningen har som formål å arbeide for å bedre oppvekstvilkårene til funksjonshemmede barn og livsvilkårene til familiene.

Sentralstyret i foreningen består av Trond Morten Osvold, Marit Wirak, Ståle Ludvigsen og Janne Remøy Endresen. FBF ønsker å bygge opp en strømlinjeformet forening med korte og direkte forbindelser mellom sentralstyret og våre lokallag. Det er et viktig poeng for oss at våre lokallag skal være organisatorisk, administrativt og interessepolitisk direkte knyttet opp til vårt sentralstyre. På denne måten sikrer vi at det er god og tett kommunikasjon mellom organisasjonsleddene, samtidig som vi tar opp og arbeider med de samme interessepolitiske sakene både sentralt og lokalt.

Foreningen vil gjennom det likestilte perspektivet både til det funksjonshemmede barnet og hele familien arbeide aktivt for å bedre livssituasjonen til alle. I tillegg til å sette fokus på alt som ikke fungerer, vil vi være bevisste på å få fram de gode eksemplene som vi vet finnes, siden vi mener det er vel så mye lærdom og mestringseffekt i disse. Vi vil ha en selvstendig stilling som gjør at de eneste rammene som gjelder for vår virksomhet er de som på demokratisk vis besluttes internt i FBF. FBFs hovedmålgruppe er funksjonshemmede barn og deres familier. Vi stiller således ingen krav til type funksjonsnedsettelser og er åpen for alle uansett om barnet har en spesifikk diagnose, sjeldne diagnoser, ingen diagnose eller flere diagnoser. For oss er det å være familie med et funksjonshemmet barn en «diagnose» i seg selv, men kan vi i fellesskap bidra til at vi kan være og bli oppfattet som en vanlig familie som alle andre, har vi gjort noe viktig og verdifullt.

Vi er for tiden i en spennende og konstruktiv prosess med en aktuell stor samarbeidspartner. Dette vil gi oss både
integritet, tyngde og slagkraft gjennom blant annet den representasjonen vi ønsker og som vi er avhengig av. Vi viser for øvrig til vår hjemmeside: www.fbfam.no, som er under videreutvikling.

Stolthetsparaden – Stolt Sterk SYNLIG!

Leave a reply

Slagordet som var valgt for Norges første parade for funksjonshemmede, var ikke tilfeldig. De 250 personene som hadde møtt opp for å delta, viste med all tydelighet at de var stolte, sterke og at de ville være synlige.

Det er slutt på tiden da funksjonshemmede skal gjemmes bort i en krok.
– Vi er borgere og ikke kolli, som det sto på banneret til Bente Skannsgård, en av grunnleggerne av Independent Living-bevegelsen i Norge.

Stolthetsparaden gikk fra Youngstorget til Spikersuppa. Der gratulerte Stig Morten Sandvik deltakerne med dagen.
– Er dere klar over at vi i dag, 7. juni 2008, skriver norsk historie?! Dette er Norges første stolthetsparade for funksjonshemmede. Mengden jublet før Stig Morten fortsatte,
– Noen har kanskje stilt seg spørsmålet: Hvorfor en stolthetsparade? Jo, vi ville arrangere en Stolthetsparade, fordi vi ville være med på å endre hva folk tenker om, og hva de definerer som funksjonshemning. Vi ville være med og knuse skammen mange føler ved å være funksjonshemmet, samt at vi ønsker å fremme et folkefellesskap, hvor ulikheter er en vakker og naturlig del av et mangfoldig samfunn, hvor alle kan være stolte av den de er. Jeg er stolt av å være en del av Stolthetsparaden 08. Jeg er stolt av å være akkurat den jeg er – verken mer eller mindre.

– Jeg får gåsehud, sier en av deltakerne i mengden.
– Dette er så fantastisk, han har helt rett.

Vi skal være stolte av den vi er. Hanne Lene Hennum, en av arrangørene, forteller at en viktig inspirasjon har vært
Disability Pride Parade i Chicago, som samler over 3000 mennesker.
– Noen av initiativtakerne til Stolthetsparaden deltok i denne paraden i fjor sommer og fikk mange gode idéer. I USA har de tradisjoner for å arrangere parader, vi har latt oss inspirere, men laget en norsk vri vi synes var vellykket. En annen inspirasjonskilde har vært Gay Parade, som har blitt arrangert verden over i flere år. Det handler om, som tidligere nevnt, å formidle viktige budskap, men på en positiv og oppsiktsvekkende måte, som blir moro både for dem som deltar og dem som ser på. Hun er svært fornøyd med Stolthetsparaden og reaksjonene fra publikum.
– Dette er første gangen vi arrangerer noe slikt i Norge, og så blir det så vellykket. Vi har fått masse positiv oppmerksomhet fra deltakere, publikum og presse. Det er fest og moro over en parade, det viste vi med å bruke hester, gjøglere, musikk, ballongerog fløyter, og vi delte ut drops til dem som sto på sidelinjen og så på. Samtidig fikk vi formidlet noe som er viktig, nemlig at personer med funksjonsnedsettelser blir diskriminert, sett på som svake og ikke regnes med som samfunnsborgere på lik linje med våre medmennesker. Det opplever vi hver dag når vi møter barrierer som både er fysiske, men som også bunner i folks fordommer og uvitenhet. Stolt, sterk og synlig var slagordet for denne paraden, og det ville vi vise at vi er.

Deltakere i alle fasonger og aldre
Ingrid Gjerdrum var svært imponert,
– Jeg syns Stolthetsparaden var kjempebra, jeg, kult med de som gikk på stylter, også at vi var så mange som 250 personer. Paraden var veldig rørende for meg, faktisk hendte det at jeg fikk tårer i øya, men vet ikke akkurat hvorfor, var mest glad for at det går an å gå i et slikt tog i 2008. Kjempestolt er jeg, for at det går an å vise seg fram sånn, kjempegøy. Mest inntrykk gjorde nok de som var så høye på styltene, og at det var så bra planlagt av
dem som jobba med paraden. Mona Larsen er helt enig med Ingrid,
– Den var helt super. Jeg er utrolig imponert over arrangørene og alle glade folk og positive «tittere». Hun ler,
– men jeg fant også ut hvor vanskelig det var med så mange rullestolbrukere på et sted. Det er lett å kjøre på hverandre. Her må man konsentrere seg. Hun blir alvorlig og understreker at dette burde bli et fast innslag i hovedstaden, og kanskje Norge rundt,
– Jeg ser helt klart et potensiale for en landsomfattende spredning av Stolthetsparaden. Det jeg syntes var så flott, var at den var laget på en slik måte, at hvem som helst skulle ha en parade, at det var kul musikk, hest og kjerre, gjøglere, som viste «oss» frem. Det likte jeg, og det gjorde meg utrolig glad.

Mona og Ingrid gir en god oppsummering av Stolthetsparaden. Den var et imponerende syn, alt fra førerhunder til rullatorer, mange spreke plakater, bannere, personer i fullt kostyme, og alle de som bare var seg selv, verken mer eller mindre. Akkurat den de er: stolt sterk og synlig. Her skilte man ikke mellom ulike funksjonsnedsettelser.
– Dette er for alle som opplever at samfunnsskapte barrierer gjør dem funksjonshemmet, understreker Hanne. Vi er alle en del av den samme kampen og må derfor stå sammen. Vi skal arrangere dette til neste år også og håper enda flere vil delta, og vi er ganske sikre på at når dette spres gjennom folks egne erfaringer og jungeltelegrafen, kan vi regne med et langt større oppmøte. Vi er allerede i gang med planlegging av Stolthetsparaden! 2009, for dette har vært en suksess verdt å gjenta.

Rekrutteringen til paraden ser ut til å være god. Den yngste deltakeren i paraden var ikke fylt året, og det var flere barn i skolealder. Både Anja og Martin syntes det var stas å være med på Parade.
– Dette er moro. Gøy å se så mange andre. Martin har pyntet seg med piratflagg for anledningen. Han er ikke den eneste «krigeren». Remi Johansen stiller i full generaluniform og sier:
– Give me independence or give me death! Utsagnet kan virke krast, men for mange er det virkeligheten. Remi forteller at selv om hans utsagn er humoristisk, så er virkeligheten alvorlig nok: mange funksjonshemmede diskrimineres fortsatt grovt, blant annet ved at man nektes personlig assistanse. Vi må være stolte, sterke og synlige om vi skal orke å fortsette kampen for den samme friheten som andre tar som en selvfølge.
– Å leve med en funksjonsnedsettelse uten nødvendig personlig assistanse, betyr at vi nektes frihet til å kunne leve slik vi vil, stå opp når vi vil, studere eller jobbe. Han rister på hodet, og fortsetter kampen.

Stolt sterk synligI mengden kan man høre historier som understreker dette. Deltakere forteller at de er blitt fratatt barna sine, fordi de ikke klarte å ta hånd om dem uten assistanse, og kommunen ikke ville gi dem BPA. Andre har måttet gi opp studier eller arbeid. Noen har i praksis husarrest hjemme, fordi mangel på assistanse gjør at de ikke kommer seg ut. Disse historiene forteller noe om hvor viktig det er at funksjonshemmede blir synlige som sterke og stolte.
Tove Anita Moen Flaaum understreker dette i sin appell. Hun er sikker på at flere fikk kaffen i vrangstrupen da de hørte mottoet «Stolt Sterk Synlig» første gangen.
– Hva i alle dager har VI å være stolt over?
– Hva har vi IKKE å være stolte over, vil jeg heller si. Publikum lytter henført når hun fortsetter.
– Tenk på den daglige undertrykkingen vi er utsatt for, betalt med våre egne skattepenger. Vi trykkes ned i gjørma på alle bauger og kanter. Ikke skal vi ta ansvar for oss selv. Hva kunne da skje? Kommunale kontorer og profesjoner bestemmer når vi skal stå opp, om vi skal få dusje, i det hele tatt gjør sitt beste for å ta fra oss all verdighet. Tenk bare på at vi må kjempe for en lov, for å få lov til å leve livet. Jeg tenker da på rettighetsfestingen av Borgerstyrt personlig assistanse som er en selvfølge for andre. Å gå på kino, reise på ferie, å stå opp. Noen ville kalt det livskvalitet. Men det gjelder ikke oss. Vill jubel fra folkemengden. Mange kjenner seg så altfor godt igjen.
– Det verste du kan gjøre mot et menneske, er å frata det ansvar og begrunne det i omsorg. Men det er jo nettopp det som skjer mot oss hver eneste dag. Til slutt sitter vi der og tror på at vi er mindre verd enn resten av befolkningen. Systemet jobber altså aktivt for å redusere oss til noen null, som ikke tør å se folk i øynene. Dette gjør de ved å stenge oss ute. Vi trenger ikke ta toget. Vi trenger ikke gå på do. Hold deg hjemme og kjenn din plass, funkis.

Og det verste er at vi tror på dem. Og vi slutter å se oss SELV i øynene også. Tove Anita har ikke alltid vært så tøff.
– Jeg hadde aldri deltatt i en slik parade for bare noen år siden. Da var jeg så formet av et undertrykkende samfunn, at jeg hadde null tro på meg selv som en borger i samfunnet. Jeg mente bestemt at det var min skyld at jeg var utestengt og diskriminert. Er det ikke ille at systemet får oss til å bli sånn? Dette fortjener ingen av oss. Det vi fortjener er å stå oppreist og føle at det er naturlig. Vi skal si i fra at nok er nok. Slutt å trampe på oss. Jeg er umåtelig stolt over å få stå her og holde denne appellen. Vi har vist Oslo, vi har vist Norge, ja, vi har vist alle at vi har grunn til å være stolte. Men det viktigste av alt
– vi har vist oss selv at vi er stolte. Føles ikke det deilig da dere?
– JA, jubler mengden. Jeg er så umåtelig stolt for at vi har fått til denne paraden. Jeg er så glad for at vi endelig løfter hodet og viser folk hvem vi er. Og hvem er vi? Vi er en del av befolkningen som har all grunn til å heve våre røster og rope ut: jeg er pokker så stolt av meg selv. Vi har vist at vi er: Sterk, Stolt og Synlig.

Viktig parade
Appellen til Tove Anita understreket det mange opplevde som viktig med paraden. Å vise hvem man er og at man er stolt av det.
– Paraden betyr veldig masse både for meg og for andre. For meg spesielt betyr det nok at jeg får vist samfunnet at vi er her, og vi blir flere, og vi er mennesker på lik linje med alle andre. Lene innrømmer at hun ikke liker så godt å være synlig.
– Men skal vi oppnå noe, så må vi være synlige og vise samfunnet at vi er her. Og vi forsvinner ikke, uansett hvor
mye noen vil prøve å skjule oss.. Vi vil leve.. Jeg vil leve et selvstendig liv. Jeg deltok fordi dette er viktig og for å vise samfunnet og regjeringen at de nå må slutte med diskrimineringen. Folk er Folk. Så klart jeg håper det blir parade til neste år, og det vet jeg med 99 % sikkerhet at det blir også. Og jeg skal jobbe for å få enda flere til å delta. Dette er viktig; vi skal være stolte, sterke og synlige. Britt Eva Sørbakk var overveldet av
oppmøtet rundt paraden.
– Jeg har ikke ord, det er så mange inntrykk. Men det er positivt. Veldig flott, svarer hun når jeg spør hva hun syns om paraden. For Lisa Allmenning er dette en påminnelse om hvor utrolig flotte vi mennesker er på hver vår måte.
– En skikkelig vitamininnsprøyting! Inntrykk som huskes var flotte appeller og ansikter som strålte. Settingen var perfekt. Jeg lever lenge på dette, og holder fast i minnene, særlig når tråkkingen prøver seg. STOLT-STERK-SYNLIG
– Klart jeg måtte ned og delta på en slik historisk dag! smiler hun, og blåser i fløyta.

Norges første stolthetspris
Linda Vante Johansen er veldig fornøyd med dagen.
– Helt fantastisk parade, sammen er vi sterke! For meg betyr paraden at folk flest får øynene opp for at vi krever
vår plass i offentligheten vi og, firhjula som tobeinte. Aller best var følelsen av at vi ved bevisst ordbruk kom vekk fra «brukerpasifiseringen» fagfolk så inderlig gjerne vil bruke, sier hun.
– Det burde nærmest være ei «funkisplikt» å delta i denne paraden årlig.
– ser fram til å sjå ennå flere både kjente og ukjente fjes då! Er fryktelig stolt over at Mari Storstein fikk den første Stolthetsprisen, stor styrke i liten size i den jenta!

Hanne Lene Hennum er en av arrangørene bak paraden. Hun er helt enig med Linda i at Mari Storstein fortjente den aller første Stolthetsprisen.
– Mari Storstein er en verdig mottaker av denne prisen, fordi hun har gjort en stor innsats med å få fokus på offentlig diskriminering, som personer med funksjonsnedsettelser utsettes for, gjennom sitt engasjement mot IPLOSregistreringen. Hun har laget en dokumentar, Jakten på Sylvia B, der hun viser hvordan dette registreringssystemet både er uverdig og undertrykkende. Gjennom filmen sin viser hun hvilke holdninger dette registreringssystemets eksistens er et høyst levende uttrykk for; holdninger de som sitter ved makten i Norge både har og bidrar til å opprettholde. Filmen førte til at myndighetene gikk inn for å modere spørsmålsformuleringene
sine. Altså et lite skritt i riktig retning. Mari Storsteins innsats var utvilsomt et godt bilde på hva vi ønsker å si med Stolthetsparaden!

Rehabilitering er nøkkelen til deltakelse

Leave a reply

Rehabilitering er nøkkelen til deltakelse, både i arbeidslivet og samfunnet generelt. sier Liv Berit Esborg. – Det er derfor viktig at det utarbeides egne tilbud til ungdom, slik at de kan få en god rehabilitering.

Unge funksjonshemmede er en paraplyorganisasjon for flere ulike ungdomsorganisasjoner for funksjonshemmede. De har en bred medlemsmasse, og merker at behovet for rehabilitering blant deres medlemmer er stort.
– Vi har gjort en uformell undersøkelse som avdekket at det er veldig få unge som vet at de har krav på rehabilitering, eller hvordan de skal få rehabilitering. Dette er veldig synd, fordi mange unge går rett over på uføretrygd, fordi de ikke kjenner til muligheten for rehabilitering.
– Et eksempel er hjerteopererte barn og ungdom, som er en ny pasientgruppe. Tidligere klarte ikke legevitenskapen å redde dem. De som er unge og hjertesyke, er pionérer og får ikke tilbud. Feiringklinikken gjennomførte en undersøkelse som viste at 80 % av dem som hadde vært igjennom rehabilitering etter hjerteoperasjon, kom tilbake i arbeid. Dette gjelder godt voksne hjertesyke, tenk for et potensial unge har hvis de får riktig rehabilitering.

Liv Berit understreker at dette ikke bare gjelder hjertesyke, men flere av deres diagnosegrupper.
– Mange tenker på rehabilitering som noe man gjør etter en skade, og ser ikke behovet til dem som har en kronisk sykdom, eller medfødt funksjonshemning.

Unge har behov for et eget tilbud
– Fastlegene har i liten grad kompetanse og kunnskap om tilbudet til de ulike rehabiliteringsinstitusjonene. Det gjør at man som ung kommer sammen med personer på 70 år, som man har lite til felles med. Liv Berit påpeker at det i liten grad finnes egne rehabiliteringstilbud for ungdom.
– Som ung kan man lett møte holdningen «det er så enkelt for deg som er ung» fra mennesker som er gamle, og ikke helt klarer å se at man har en alvorlig lungesykdom, selv om man ser helt frisk ut. Hun rister på hodet, og fortsetter
– Det er ikke så viktig å komme sammen med andre med samme diagnose. Ungdom trenger å møte andre ungdommer. Det å være sammen med andre kronisk syke, er viktig. Man har veldig mye til felles, uavhengig av diagnoser. Det er alle de andre barrierene som er like, forholde seg til skole, venner, etablering og leger … Man kan lære utrolig mye av hverandre, og få et livsmestringsperspektiv på en helt annen måte enn når man rehabiliteres sammen med eldre.

Nytt fokus på ungdom ved BHSS Beitostølen Helsesportssenter (BHSS) har sett behovet for rehabilitering av barn og ungdom. Martin Sæbu jobber ved BHSS og skriver en doktorgrad om unge og rehabilitering. Han har denne våren gjennomført en undersøkelse om unge funksjonshemmede og fysisk aktivitet i samarbeid med fem brukerorganisasjoner.

– Nå omsetter vi denne kunnskapen til praksis, og tilbyr rehabiliteringsopphold vinteren 2009 på Beitostølen, spesielt tilrettelagt for unge funksjonshemmede i alderen 18-35 år. Oppholdet gir rett til sykemelding for dem som er i arbeid eller studier. Martin understreker at oppholdene er rettet mot en bred gruppe med fysiske funksjonshemninger, med spesielt fokus på dem som ikke er aktive, men som har lyst til å prøve.
– Oppholdene varer i 20 dager, og er basert på grupper med 13-15 deltakere i hver gruppe. Fokuset vårt ligger på fysisk aktivitet, fellesskap, motivasjon og mestring. Dette blir en unik mulighet til å møte andre unge, sier han, og håper at mange søker deltakelse på disse oppholdene. Du finner mer informasjon om disse oppholdene på www.bhss.no.

Aktiv politikk
Unge funksjonshemmede ser positivt på slike tiltak, men mener at det i tilegg må en nasjonal satsning til for å få
tilfredsstillende tilbud over hele landet.
– Vi ønsker å få på plass et statlig nasjonalt tilbud, hvor det handler om å møte hverandre uavhengig av gruppe. Dette bør være et tilbud som bli tilrettelagt for ungdom opp til 30, men med at det er en sortert aldersgruppe. Det aller viktigste er å få til et ungdomsperspektiv og at man kan prate om ting som ligger på ungdomstrinnet, ikke på uføretrygd og pensjonistbolig. Mer snakk om sex samliv, jobb, det å etablere seg på egen ben, ta en utdanning. Alle de ting som hører ungdommen til, smiler hun.
– Vi må få lagt det på ungdommens premisser, gjerne over fire uker på et sted men andre ungdom. Det må være lagt til rette for at man skal kunne få undervisning slik at man slipper fravær og ikke minst, finne tidspunkt hvor det ikke skjer mye slik at man ikke mister eksamen for eksempel. Liv Berit blir ivrig, det er tydelig at dette er viktig for henne, og at det er en sak hun brenner for.
– Det burde ikke være noe problem, det handler om å tenke på de tingene som ungdom tenker på. Unge funksjonshemmede har jobbet aktivt med dette opp mot storting og politikere.
– Vi møter godvilje, og håper at arbeidet fører til konkrete tiltak, sier Liv Berit. Nå er det ingenting som heter ungdomsrehabilitering i stortingsmeldinger eller offentlige dokumenter. Man har noe satsning på barneområdet, både lungesyke og revmatikere har et eget barnetilbud, hvor de kan reise til syden. Er du over 18 år finnes det i liten
grad tilbud. Dette kommer samtidig med at omgivelsene stiller større krav til deg, du begynner å bli voksen, skal velge utdanning, yrke, stifte familie. Kort sagt, så skal du mestre mange nye arenaer, og har behov for rehabilitering og et mestringsperspektiv.

Liv Berit understreker at mange pasientorganisasjoner gjør en stor innsatts både i forhold til likemannsarbeid og rehabilitering.
– Men de kan ikke nå alle. Ofte er det de som er mest aktiv eller opplyst som finner disse tilbudene. Organisasjonene får tak i de som er friske nok eller har overskudd nok til å delta. Det er synd, for vi merker at enkeltpasientgrupper ikke har tilbud utover det pasientorganisasjonene har råd eller mulighet til å organisere. Derfor må politikere ta et større ansvar og gi et godt tilbud også til de som er unge understreker hun.
– Det kan på sikt spare både enkeltindividet og samfunnet for mye.

Mental trener

Leave a reply

Maria Bjerge er ei tøff dame som sprudler av liv når hun forteller om fremtiden og sitt nystartede firma TOTElly. Hun er Licensed trainer of Neuro-Linguistic Programming™ (NLP trainer) av dr. Richard Bandler.

NLP – Nevro Lingistisk programmering er så mye og kan enkelt beskrives som en læringsprosess for hvordan lære å bevisst bruke sin egen hjerne. Jeg ser på meg selv som en mental trener som skal bidra til økt livsglede, motivasjon, mestring og at mennesker når sine mål og drømmer. Målet med NLP er å avlære uhensiktsmessige tanke- og handlemønster, og erstatte dem med nye positive. Maria sier at alle kan ha glede av å gå til en time med NLP trainer, eller delta på et kurs.
– Noen ganger har man bruk for en god sparringspartner, som ikke kjenner til arbeidsgiver og livssituasjon, en som
kan bistå deg i å hente frem gode ressurser, mer glede, lære nye verktøy, eller utvide måten man oppfatter verden på. For Maria er glede en drivkraft i livet. Hun henter inspirasjon fra en rekke ting. Mennesker, fotografering og interiør er tre av hennes lidenskaper.
– Mine hobbyer er nok ikke typisk for en som har en synshindring, sier Maria.
– Men jeg elsker å fotografere, og henter mye glede og inspirasjon i farger. Med et kamera som har god autofokus, er det lett å ta gode bilder, og blir de ut av fokus, så kan jeg jo kalle det for kunst, ler hun.

Variert metode
At Maria kom i kontakt med NLP, var tilfeldig.
– Det var mye stress i livet mitt, og jeg var på leting etter en stressmestringsteknikk. Etter å ha vært på ulike kurs, meldte jeg meg på et kurs i NLP. NLP handler om hvordan vi mennesker evner å påvirke vår egen og andres nevrologi gjennom sansene våre. Gjennom språket, både det nonverbale og verbale, som resulterer i både ineffektiv og effektiv atferd, handlinger og tankesett, derav programmering. Vi skaper vår egen oppfattelse av verden, som er med på å styre hvordan vi tenker, handler og lever. Maria smiler
– Målet mitt som mental trener er å hjelpe andre til å programmere seg selv til å forsterke det positive i livet, nå sine mål, oppnå mer av det de drømmer om. For noen dreier det seg om å ta stegene fra minus til pluss. Dette er en kreativ og variert metode hvor man tar i bruk hele seg. Maria viser med tydelig kroppsspråk at dette er noe som engasjerer.
– Metoden har stor spennvidde. ”NLP er alt som fungerer”. For meg er det noe av det som er fascinerende med metoden. Jeg kan spille på alle mulighetene som ligger der. Hun forklarer at hun tar utgangspunkt i den enkeltes ståsted og behov.
– Enkelte ganger kan det være behov for dyp avslapning, og gjennom enkle metoder kan jeg gi personen muligheten til å senke skuldrene og komme inn i en annen modus. Andre ganger er motivasjon og nye strategier det som skal til. Noen ganger gjør vi ulike øvelser eller snakker sammen. Maria tenker seg om og sier
– Noen har store utfordringer, mens andre kan ha mindre. Uansett er det viktig å påpeke at det er klienten som styrer prosessen, og hva de vil arbeide med.

Bedre utnyttelse av ressurser
Man trenger ikke nødvendigvis å ha et «problem» for å oppsøke en mental trener. Maria mener at alle kan ha glede av å ha en sparringspartner for å hente ut sine positive sider og bli bedre kjent
med seg selv.
– Gjennom å bli kjent med seg selv, kan man bruke ressursene sine bedre, sier hun.
– Da jeg var liten, hadde jeg alltid masser av tegnesaker på pulten min, det fløt med farger, og jeg satt og tegnet
under undervisningen, noe jeg selvfølgelig fikk kjeft for. Gjennom NLP lærte jeg at jeg lærer best igjennom farger! Det som læreren tolket som ukonsentrasjon, var rett og slett min måte å lære på, og å huske stoffet bedre! Gjennom NLP ble det tydeligere for meg, hva som er viktig for meg, og jeg våger å stole mer på meg selv.
– Mye handler om hvordan vi styrer våre egne tanker og følelser. Hvem kjører bussen, på en måte, understreker hun.
– Variasjonen blant de som oppsøker en mental trener, er stor. Noen trenger å få styrket selvtillit i forhold til sine egne positive sider, enkelte har utbytte av å jobbe med verdier, hva styres de etter, og hva gjør at de gleder seg til å stå opp og gå på jobben. Jeg har jobbet mye med personer som har stått utenfor arbeidslivet, og enkelte som ikke har visst hva de har lyst til. Da handler det mye om å finne en vei rundt, eller gjennom, og å lære av tidligere erfaring. Ved å tone ned negative erfaringer og erstatte dem med nye positive erfaringer, kan man våge seg ut på nye ting. Av og til handler det om å hjelpe personen til å våge å ta spranget, til å fly.

Flink pike – syndromet
Maria har selv erfaring med å våge å ta spranget. Etter en 9 år lang karriere, tvang nakke- og skulderplager henne
til å ta en grundig titt på sitt eget liv og sin egen karriere. Jobben som avdelingsleder med mye bruk av pc, og
høy stressfaktor, fungerte ikke lenger.
– Fordi jeg er så heldig å være medfødt synshemmet, så fungerte jeg bedre enn hva diagnosene sa. Folk glemmer at jeg har en synshemning. Det er på mange vis positivt, samtidig som det kan være veldig slitsomt. Det kan nesten bli en hindring at jeg klarer meg så bra. Da jeg først opplevde at jeg hadde smerter og ting gikk gal vei, ble det ikke tatt alvorlig nok fra noen parter, fordi «man er så flink». Når man ikke får den hjelpen man trenger, fordi man klarer seg så godt, da er veien til å bli utladet kort. Nå har jeg ladet opp og lært å ta meg selv og mine behov for tilrettelegging på alvor. Maria ser tankefull ut.
– Før hadde jeg nok «flink pike-syndromet» som så mange andre. Man skal bevise at man er like god som alle andre, og man blir lett sliten av å skulle kompensere. Det kan være vanskelig å være tøff nok til å be om tilrettelegging
når man trenger det. Når man fungerer godt, og synshemningen blir usynlig for dem rundt, kan det være vanskelig å få forståelsen for at man trenger hjelpemidler. Av og til har jeg følt at jeg nesten måtte forsvare bruken av hjelpemidlet, fordi andre ikke skjønner at man trenger det. Ekstra vanskelig blir det, fordi jeg kanskje ikke helt skjønner det selv heller, sier hun ettertenksomt.

– Nå har jeg lært meg ordet «energiøkonomisering», det spiller en viktigere rolle i forhold til fremtiden, jeg skal
mestre mye, og ivareta sånn at jeg har mer energi igjen når dagen er over. Nå er jeg tryggere på hva jeg trenger for å få mer energi og overskudd. Hvis jeg tar TT, så hender det at drosjesjåføren spør hvorfor jeg har det kortet. Før ville jeg synes det var ubehagelig, men nå er jeg trygg på at jeg trenger det, og bør bruke det, for å få overskudd til de tingene som virkelig betyr noe, og det er ikke å bevise at jeg kan ta t-banen
selv! Man blir lett sliten av å skulle kompensere.

En positiv prosess
Maria mener hun har lært mye av sin egen prosess, som er nyttig i hennes nye jobb som mental trener.
– Mine egne erfaringer er en styrke i møtet med andre. Jeg har vært der selv, og det at jeg har gått noen runder med meg selv, har gitt meg et grunnlag for den jobben jeg ønsker å gjøre. Hun smiler
– Å hjelpe noen til å få mer energi, eller få drømmejobben sin, bli frisk, bli tryggere… Det er motivasjon. Da er det jeg har vært igjennom, positiv erfaring som jeg kan bruke. Prosessen med å starte egen bedrift har også vært positiv.
– Jeg var på et gründerkurs for synshemmede. Der presenterte de mange eksempler på andre som hadde lyktes etter at de hadde tatt spranget og startet for seg selv. Det var Synspedagogene as. og Forretningsutvikling Oslo as. som arrangerte kurset. Maria forteller at det var veldig godt tilrettelagt.
– Vi fikk utlevert alt materiell på forhånd, og fikk forberedt oss godt, og de kjørte kurset på en slik måtte at alle fikk utbytte av det.. Frode Røinaas, synspedagogen, var kjempefin, for han har spesifikk kjennskap til synshemmede. Hans spisskompetanse på hva som skal til for å kunne fungere godt i arbeid, var veldig nyttig. Kurset var veldig inspirerende, og jeg vil anbefale alle som går med en liten grunder i magen, til å ta et slikt kurs!

Fremtiden
– For mitt vedkommende, ser jeg på fremtiden som lys og veldig spennende. Maria forteller at hun har vært så heldig
å få en avtale med sin tidligere arbeidsplass om å holde kurs for dem.
– Jeg har allerede holdt et kurs i Sverige, og neste måned reiser jeg til Kualalumpur, sier hun fornøyd. Selv om jeg har måttet kaste inn håndkleet i forhold til å ha en stressfylt hverdag, med mye data, kan jeg fortsette å jobbe med deler av det jeg gjorde før, og samtidig ta vare på meg selv. Jeg får også muligheten til å ha flere kunder, og en mer fleksibel arbeidsdag, slik at den blir bedre tilrettelagt for meg. Da blir det ikke et tap. Hun blir alvorlig
– Det er så utrolig viktig å ha verdighet. For meg er verdighet å ha en meningsfull jobb. Jeg ønsker å slippe å motta uføretrygd og å kunne forsørge meg selv. Det er kjempeviktig for meg. Det å kunne bidra til noe positivt for andre, og å bidra til at andre får det bedre med seg selv, er veldig meningsfylt.

I samarbeidet med den gamle arbeidsplassen får hun jobbe med nettopp dette. Her får hun være mental trener for personer som strever nettopp med tilknytningen til arbeidslivet.
– Når jeg jobber med «Unik som du er» kursene, er jeg en blanding av mental trener og mentor. Mange trenger ofte en kombinasjon, forteller hun.
– En som kan gi veileding, fordi man selv har vært igjennom prosessen og møtt hindringer. Jeg skal bidra til å finne den enkeltes sterke sider, og se hvordan funksjonshemning også kan være et fortrinn. Det blir noe unikt, noe som du har, som de andre ikke har, og som du kan bruke positivt. Ofte er man ikke klar over det. Dypere og bakenfor er det mange ting man kan, det er mye man er god på. Man er unik nettopp fordi man har den hindringen. Gjennom å finne nye åpninger, og bidra til realitetsorientering, kan personen gå en helt annen vei hvor man kan bruke sin erfaring til noe positivt. Maria satser på å holde kurs for flere i sitt eget lokale. Der vil hun tilby både gruppekurs og individuelle samtaler/kurs. I tilegg tar hun på seg oppdrag for ulike organisasjoner og næringslivet.
Alle som ønsker det, kan ta kontakt med henne.
– Noe av det jeg ønsker å gjøre, er å hjelpe andre til å oppnå mer livsglede. Det jeg ønsker i fremtiden, er å tilby NLP kursene mine, slik at de blir tilgjengelig for alle, avslutter hun.

Firma: TOTElly, Maria Bjerge, epost: maria@totelly.no Nettside: www.totelly.no

Informasjonsplikt for leger – et ukjent erstatningsansvar?

Leave a reply

I en behandlingssituasjon vil det være nødvendig med et tillitsforhold mellom lege og pasient. Dette forholdet bygges ofte over lengre tid, typisk mellom en fastlege og pasienten hans. Fra tid til annen kan hver og en av oss være nødt til å oppsøke annen medisinsk bistand, for eksempel for å gjennomgå en operasjon.

Også der vil forholdet avhenge av den tilliten som legen klarer å skape hos pasienten. Jeg tenker da ikke på de tvingende nødvendige behandlinger, men heller de anbefalte behandlinger der hvor pasienten rent faktisk har et valg i alle fall hva gjelder valg av metode. I slike situasjoner påligger det legene flere plikter, og en av dem våger jeg påstanden om at det syndes i mot, ofte.

I Pasientrettighetsloven er det nedfelt flere plikter og forhold å ta hensyn til. Jeg ønsker å sette fokus på informasjonsplikten i § 3-2. Denne artikkel skal hovedsakelig dreie seg om første ledd. Bestemmelsen angir hovedregelen om pasientens rett til informasjon. Utgangspunktet er at pasienten må den informasjon som nødvendig, og som ikke utelater vesentlige risikomomenter. Det vises særlig til at også bivirkninger skal nevnes. Et spørsmål blir da: hvor langt strekker denne plikten seg.

Plikten til å gi informasjon påhviler det helsepersonell som har det faglige ansvaret for helsehjelpen, se helsepersonelloven § 10. Dette vil dekke stort sett alle som har en slik rolle at de skal utføre inngrep eller skrive ut medisiner til pasienter. Selv om informasjonsplikten kan delegeres, er det klart at ansvarlig lege eller behandler sitter med det overordnede ansvaret. Pasienten skal ha informasjon om sin helsetilstand og om innholdet i
helsehjelpen. Det skal også informeres om den behandling, pleie, omsorg, diagnostikk eller undersøkelse som tilbys
eller ytes, og denne informasjonen må være tilstrekkelig for at pasienten kan benytte sin rett til medvirkning, herunder medvirke ved valg av helsehjelp der det er mer enn ett alternativ.

Det er også viktig at pasienten selv forstår risikoene og bivirkningene som kan oppstå. Det er trukket en nedre grense for hva som skal nevnes og ikke. I følge Norsk Pasientskadeerstatnings praksis, vil skader og/eller bivirkninger som forekommer i mindre enn 1% av tilfellene, ikke være pliktig å informere om. Dette selv om disse kan fremkommer på pakningsvedlegg og lignende for det aktuelle medikament. En annen viktig ting er at pasienten
skal få informasjonen automatisk uten å måtte be om det.

Er dette realiteten?
Min erfaring er at pasientene får informasjon av svært forskjellig kvalitet. Det som i de fleste saker viser seg, er at legene svært sjeldent nedtegner i sine journaler hvilken informasjon som rent faktisk er gitt. I min praksis hvor jeg bistår en rekke foreldre med barn med til dels vanskelige/spesielle sykdommer, hører jeg altfor ofte at bivirkninger oppleves – uten at de noen gang er fortalt noe som helst om risikoen for slike. Jeg antar at debatten
rundt Ritalins bivirkninger er kjent for de fleste. Jeg våger påstanden at kun et mindretall av de foreldre som får dette foreskrevet for sine barn, er godt nok informert i forkant.

Hvordan kan dette være erstatningsbetingende?
Ihht. NPEs regelverk må skaden skyldes behandlingssvikt. I begrepet behandlingssvikt regnes også svikt ved undersøkelse, diagnostisering og oppfølging – dette dekker også svikt i informasjon, ikke bare faktiske inngrep eller unnlatelser ellers. Hvis den manglende informasjon er årsak til at du som pasient påføres en skade som du ellers ikke ville ha blitt påført, og at dette har ført til (eller kommer til å føre til) et økonomisk tap, da kan du har rett på erstatning fra NPE.

Hvordan bedre situasjonen?
Det er i dag en del fokus på dette området, både blant behandlere og blant pasienter og advokater, så situasjonen antas å bli bedre fremover – likevel er det en rekke saker, og ikke minst en rekke leger, som trenger en oppfølging og et press for å tilpasse seg dette. Og hvorfor skal pasientene sitte igjen med usikkerheten? Er det ikke da bedre å få prøvet saken sin, og dermed få avklart om legens opptreden er ihht. de krav som loven oppstiller? Min mening er et klart «JA» på dette – det er prinsipielt viktig for å bevare det tillitsforhold som er nødvendig mellom pasient og behandler. Når loven i seg selv da viser seg ikke å være nok for å «tvinge» legene til å gjøre som lovgiver har ønsket, må pasientene (som faktisk også er kundene) selv ta tak i dette og sørge for å melde ifra til NPE i de tilfeller hvor de føler seg for lite informert. En behandling av saken i NPE er gratis, og det eneste som kreves av deg som pasient er å fylle ut et skademeldingsskjema som finnes på deres nettside – www.npe.no.

Advarer mot standardiserte definisjoner

Leave a reply

Hvordan definerer forskere og myndighetspersoner «funksjonshemning». Hvilke konsekvenser får det? Slik lyder noen av problemstillingene i doktoravhandlingen Definitions of Disability in Social Sciences av Lars Grönvik.

Den svenske forskeren advarer mot standardiserte definisjoner. Han mener definisjonsvalget må styres av formålet.
Grönvik er tilknyttet Universitetet i Uppsala. Han har gjennomført fire studier som ligger til grunn for avhandlingen. I studiene ser han nærmere på hvordan forskere og myndigheter definerer funksjonshemming.

Han skiller blant annet mellom:
* Funksjonell definisjon, som tar utgangspunkt i funksjonelle begrensninger.
* Relasjonell definisjon, som tar utgangspunkt i relasjonen mellom individ og omgivelser.
* Samfunnsmodell/sosial modell, som tar utgangspunkt i samfunnsskapte hindringer.
* Administrativ definisjon, dvs. å være funksjonshemmet etter kriterier som utløser bestemte velferdsrettigheter.

Grönvik viser hvordan forskningsresultater kan variere alt etter hvordan vi definerer «funksjonshemning». Han har blant annet sett nærmere på hva som hender om man i sysselsettingsundersøkelser bytter ut en administrativ med en funksjonell definisjon. En administrativ definisjon ga en sysselsettingsgrad på 10 prosent. Benyttet man isteden en funksjonell definisjon, kom sysselsettingsgraden opp i 70 prosent. Resultatene kan igjen få konsekvenser for politikkutformingen. Grönvik stiller seg tvilende til behovet for en standardisert definisjon av «funksjonshemning» i handikapforskningen. Isteden argumenterer han for at valg av definisjon bør knyttes til formålet med det man vil undersøke. Er man interessert i hvordan velferdsstaten definerer funksjonshemming, bør man ta utgangspunkt i en administrativ definisjon.

Er man interessert i hvordan funksjonshemmede skaper sin egen identitet, bør man velge en annen definisjon, hevder han. Grönvik anbefaler sosialforskere å ha større bevissthet om at valg av definisjon har innvirkning på forskningsresultater. Fra den svenske hjemmesiden Skolporten/forskning kan du laste ned hele avhandlingen. www.skolporten.com.

Trøndelag Ortopediske Verksted – Det umulige blir mulig

Leave a reply

Vi har tatt turen til Trøndelag Ortopediske Verksted for å snakke med Hans Petter Aursand og Terje Sotberg. Begge
arbeider med å gjøre hverdagen lettere for personer som er funksjonshemmet.

– Riktig tilpasning av hjelpemidler er svært viktig! Alt for mange går med krykker som påfører dem belastningskader, rett og slett fordi de ikke vet at det finnes alternativer. Du kan tenke deg at de som går med krykker hele livet, etter hvert vil få smerter i skuldre, albue og håndledd. Vi lager krykker med en demping, som gjør at du ikke får så sterke støt på leddene når du går med dem. Det kan sammenlignes litt med å bruke gode joggesko, som demper nedslaget. Det har vi fått positive tilbakemeldinger på. Terje skyter inn
– Det er mange som sier at de har blitt mye bedre i skuldre og håndledd, spesielt, av å bruke disse krykkene. Hans Petter forteller at de kan gradere dempingen ut i fra den enkeltes behov, bruk og aktivitet
– En som går med bare en fot for eksempel, han hiver seg jo frempå, og får en helt annen belastning enn en som bruker den til støtte. Når krykkene blir brukt mer aktivt, er det viktig å få god tilpasning.
Bjørn supplerer med at det er mulig å spesiallage håndtak også
– Da er det ofte at vi tar avtrykk av hendene og får et avtrykk hvor en får riktig stilling i hånden. Slik blir det god støtte, og man slipper å få belastningen i håndleddet.
– Det er jo egentlig en skandale når du ser at dette er et hjelpemiddel som personen skal bruke hele livet, og så er det enkle krykker til 200 kr. Hver dag
– det hører jo ikke hjemme noen plass egentlig. At det ikke legges mer vekt på et hjelpemiddel, som brukes hele tiden. Terje sier at det er femten år siden første gangen han laget slike krykker.
– For fire- fem år siden begynte vi å lage mer av det. Men det er få som vet om muligheten.
– Hvis man tenker på det i målestokk, så kunne vi laget mye mer av det. Vi lager egentlig ganske lite i forhold til behovet. Dette kunne en mann holde på med hele tiden, for det er så mange som går med krykker, supplerer Hans Petter.

Forebygging
TOVEr krykken i bruk, med riktig håndtak og demping, forstår man at dette forebygger belastningskader. Det skal ikke så mye vekt til før man ser dempingen. Det føles som den dempingen man får i riktig gode joggesko.
– Hvis du i tilegg får til det riktige grepet, med støtte under tommelen, så får du en helt annen støtte og bruk av
krykken. Det minsker belastningen på håndleddet, forteller Hans Petter.
– Vi kan bygge om hele krykken, så man får støtte over hele underarmen. På den måten får du fordelt belastningen, og personen slipper smerter. Da er det mulig å kunne gå på krykker lengre. Det er klart, det tar timer å lage en krykke som er perfekt for den enkelte. Når vi lager tilpasset grep, så må vi ta avstøpning av hånden, så må vi via en gips, før vi støper grepet. Det tar litt tid. Da blir det en helt annen pris på det enn på billige krykker. Men for den enkelte er det helt klart viktig, det gir bedre livskvalitet og funksjon. Og, hvis man ser på de belastningsskadene man forebygger, så lønner det seg for samfunnet også.
– Alle de som blir forespeilet å gå med krykker, burde få tilpassede krykker, sier Terje. Det er nesten sånn som med fotsenger for dem som har leddgikt eller diabetes. De burde ha myke fotsenger, uansett om de har fått sår eller leddproblemer, fordi man unngår senskader, som det er mye vanskeligere å lege enn å forebygge!

Mange løsninger
På TOV har de også utviklet andre smarte løsninger for krykkebrukere. Terje forteller at han har laget en bøyle som henger rundt underarmen, slik at krykkene henger på armen, selv om du slipper håndtaket.
– Det er praktisk hvis du skal ta opp penger for å betale, eller åpne en dør. Erfaringen er at når man setter fra seg krykken mot noe, så faller den, og det kan være vanskelig for mange å plukke den opp. Med bøylen er krykken alltid festet på armen, uansett. Hans Petter forteller at det finnes et vell av ulike løsninger for dem som ikke kan bruke standardkrykker.
– Det finnes mange varianter på gode løsninger på krykkebruk. Vi kan for eksempel lage noe som holder fast hånden til håndtaket, hvis de ikke klarer å holde rundt det selv, slik at man ikke trenger å ha noen kraft i hånden. Terje
forteller at de hadde en fra spinalenheten ved St. Olav, som hadde veldig dårlig kraft i hendene.
– Der lagde vi en bøyle over fingrene, slik at han fikk til å bruke krykkene. Så det er klart at det er muligheter. Slike løsninger gjør det mulig for flere å bruke krykker, selv om de har nedsatt kraft eller funksjon i fingre og hender. Det er tydelig at Hans Petter brenner for dette,
– Jeg vil så gjerne få frem mulighetene, for det er så mange rundt omkring som sliter med å bruke «vanlige» krykker. Det er ufattelig at det ikke lages bedre krykker. Men det er veldig viktig at folk vet at det går an å skaffe slike via hjelpemiddelsentralen.

Man sender inn en søknad om spesialtilpasning, og så kan vi lage dem. Det kan være lurt å ta kontakt med ergoterapeuten eller fysioterapeuten for å få dem til å hjelpe til med å lage en søknad. Terje forteller at de han har tilpasset krykker til, mener at det burde blitt gjort for lenge siden.
– Dette er tilpasning, så det er ikke postordreting. Hvis HMS finner en leverandør som er billigere, og som leverer noe som heter demping, så velger de den. Det er derfor viktig at man begrunner godt hvorfor man trenger den tilpasningen man ønsker, sier Hans Petter. Han tenker seg om og fortsetter,
– De søknadene som har blitt sendt, har stort sett gått igjennom, og vi har ikke fått noen tilbakemelding på prisen
heller. Det handler om å finne gode løsninger for den enkelte, både for oss og hjelpemiddelsentralen. Livskvalitet
og funksjonalitet er viktig. TOV er primært for personer som bor i Midt-Norge, og nordover, men i spesielle tilfeller lager de både tekniske og ortopediske hjelpemidler for folk andre steder i landet.

– Akkurat disse demperne er det ingen andre som lager. Vi har hørt at noen har prøvd seg, men at det har vært vanskelig å få til. Man kan ikke lage dette som et standardprodukt, fordi dempingen må tilpasses den enkelte. For noen blir standarddempingen altfor stiv, slik at det ikke blir noe vits i den. Vi justerer også etter hvert. Folk kommer tilbake og får strammet opp dempingen, eller løsnet den litt, ettersom de ser behovet når de har brukt den en stund. Hvis man bruker krykken for å støtte seg litt, så er de gjerne slakkere enn hvis man bruker krykkene mer aktivt og slenger igjennom, forteller Terje.

Når grepet mangler
Det er ikke bare krykker som kan tilpasses personer som har dårlig grep. For de fleste er det mange andre dagligdagse aktiviteter som blir problemer hvis man ikke har mulighet til å bruke hendene. Dette er noe TOV og andre ortopediske verksted rundt omkring i landet kan hjelpe til med.
– Da kommer vi inn på dette med grepsforbedringer, som jeg er litt opptatt av. Man har grepsforbedrer for dem som har en hånd, men som mangler funksjon, og så har du grepsforbedrende protese som man bruker når man mangler hånden, sier Hans Petter. Han forklarer at personen som for eksempel ikke har en tommel, eller mangler noen fingrer, kan ha problemer med å holde en hammer. Han viser oss et konkret eksempel,

– Denne damen mangler tommelen, og da er det vanskelig å holde kniven. Her har vi laget et slags spiseredskap som hun kan bruke. Vi lager mye spiseredskap faktisk, både for personer fra spinalenheten, som ikke har kraft til å holde i vanlige redskap, og for personer som ikke har grep. Hans Petter holder frem en kniv som ser ut som et kunstverk, og peker på sølvkrøllen
– Disse tingene kan festes rundt hånden. Den samme teknikken kan man bruke på kopper, tannbørster, ja – forskjellige ting. Dette gjør at personen kan klare dagligdagse ting.
– Vi kan lage grepsforsterkere for det meste. Dette har øket på de siste ti-femten årene. Jeg tror fagpersoner blir klar over at vi kan gjøre slike ting. Vi kan bygge om standardløsninger, slik at det blir mulig for flere å klare viktige ting selv. Det er så viktig at de som jobber rundt på institusjoner ser muligheter, og at de vet at hvis du har en ide, så kan de som oftest løses. Han forteller ivrig at de har tilpasset både skistaver og sykkelstyre for barn, noe som gjør det mulig for dem å delta på aktiviteter sammen med andre barn og familien.
– For barn med cp for eksempel, lager vi tilpasninger, slik at selv en hånd med svært dårlig grep, kan holde i en skistav eller et sykkelstyre. For barn kan man få tilpasset grepsforsterkere som kan gjøre barnet mer selvhjulpent, og slik at det kan delta i aktiviteter med andre barn. Og man kan få bremser og lignende som har med sikkerhet å gjøre, over på den hånden som fungerer, sånn at det blir trygt. Det å lære seg at det er muligheter tidlig, er veldig viktig.

Aktivt dagligliv
Grepsforsterkende hjelpemidler kan bidra til økt livskvalitet, selvstendighet, og for noen, at de kan fortsette i jobben sin.
– Vi samarbeider med norsk teknisk ortopedi, som kommer opp hit, for de driver bare med armproteser og armting. Det går litt på vår kapasitet, og hvem som gjør hva, sier Terje.
Eksemplene på hva de har laget er mange. Hans Petter trekker frem flere historier om vellykkede løsninger.
– Jeg tenker på hva vi har laget for at folk skal kunne fortsette i jobben sin. Det var en person som jobbet på en ferdighusfabrikk som skadet seg, og der laget vi til en spikerpistol, slik at mannen fortsatt kunne stå og holde i en spikerpistol, selv om han omtrent ikke hadde igjen noe av hånden sin. På den måten kunne han fortsette i jobben sin. Han forteller om en annen snekker som fikk tilpasset utstyret, slik at han kunne fortsette delvis i jobb.
– Det er fantastisk når det funger så bra for personen.
Det de lager mest av, er grepsforsterkere som personen kan bruke i dagliglivet. For mange handler det om å kunne
spise selv, drikke selv, eller kunne skrive.
– Vi hadde noen fra spinalenheten nå, som hadde fingre, men hvor vi laget spesialhåndtak på kniver, og et eget stativ som knivene kunne stå i. Da blir personen litt selvhjulpet i hverdagen, sier Hans Petter.
– Det finnes hjelpemiddel med spesialhåndtak, men ofte er det vanskelig for personer med svært nedsatt håndfunksjon
å bruke disse. De trenger hjelp til å holde grepet. Vi har et godt samarbeid med spinalenheten. Ofte er det enkle
ting vi lager, en bøyle som festes på hånden, som man kan sette blyanten inni, slik at man får til å skrive. Denne kan man for eksempel bruke til andre ting også, som kniver, penner. Han presiserer at opplevelsen av at man kan klare seg selv litt, er viktig, selv om man får assistanse. Dette har mye med livskvalitet å gjøre.
– Når jeg ser brukere som får til ting, som har vært umulig, ser jeg at det er veldig stort å få til ting. Dette er også viktig for opptreningen, og bruk av hånden.

Prosessen
Hans Petter sier at man kan jo feile, og man må forandre på ting.
– Det kan være en prosess å finne de riktige løsningene, men de som har fått hjelpemidlene, sier at det er verdt det. Det skal passe ganske godt. Vi samarbeider nært med bruker, som kjenner sine behov, og en fagperson som er tettere på bruker, for eksempel ergoterapeuten eller fysioterapeuten. Det er viktig å diskutere seg frem til løsninger, og finne noe som fungerer. Det blir selvfølgelig dyre løsninger, men hvis man ser det over tid, blir det ikke i dyrere. Terje skyter inn,
– Det som er fordelen vår er at vi er så mange faggrupper: vi er verktøymakere, instrumentmakere, snekkere, og vi har maskiner, slik at vi kan lage former, vi freser og dreier, og det vi ikke får til, tar bare litt lengre tid. Hans Petter supplerer med at denne kunnskapen, både i forhold til valg av materiale, utforming og utførelse, gjør
hjelpemidlene holdbare.
– Det er jo mange lokale ergoterapeuter og fysioterapeuter som lager ting hjemme, og det er veldig bra. Men hvis hjelpemiddelet skal bli varig, så må man lage det holdbart, slik at det kan vaskes osv. Det er selvfølgelig fint
at man har prøvd ut litt ting på forhånd, det gjør prosessen enklere. På spinalenheten på St. Olav, som vi samarbeider tett med, driver de med en del utprøving i rehabiliteringsfasen. Det gjør det lettere å finne gode løsninger når brukeren kommer hit. Men det er absolutt ikke nødvendig.

Hans Petter forteller at det er et ortopedisk hjelpemiddel når man mangler hånden/armen, og teknisk hjelpemiddel
når man har nedsatt funksjon i hånden, eller mangler for eksempel tommel eller noen fingre. Regelverket rundt dette
er forskjellig, men uansett kan det lønne seg å søke, og begrunne behovet sitt godt. Hans Petter smiler og sier at de kan tilpasse alt,
– Det vi gjør når noen kommer inn, er å se på hva som er viktig for personen å gjøre. Vi ber ham eller henne om å velge ut fire-fem ting som er viktig å gjøre, og så lager vi tilpasninger i forhold til det. Så kan man se etter hvert hvilke andre ting det er behov for. Det er selvfølgelig vanskelig å lage noe for alle dagliglivets gjøremål – men man kan lage for de viktigste. Det er noe med det at personen kan gjøre ting både i forhold til fritid og jobb.
Vi har laget tilpasninger til personer som har ønsket å fortsette med hobbyen, både i forhold til jakt, motorsager
og andre fritidsinteresser. Når man er passert 26 år, er det egentlig ikke lov å få fritidshjelpemidler. Men, i alle fall opp til 26 år, så kan man få ting til sykkel, skigåing, roing, fisking. Det viktigste er uansett å få gode grepsforsterkere i hverdagsaktivitetene. Et godt tilpasset hjelpemiddel gjør hverdagen lettere, aktiviteter artigere, og øker livskvaliteten, avslutter han.