Når man blir rammet av muskelsykdom, blir de mest dagligdagse og selvfølgelige gjøremål til tidkrevende og ofte helt umulige oppgaver. At det finnes hjelp som kan bedre hverdagen for denne store gruppen mennesker, kan Markus fortelle oss. Continue reading
Mennesker med såkalt kuldeastma, og mennesker med angina ønsker sjelden vinteren velkommen. For dem er dette tiden da innesysler blir viktigste tidsfordriv.
Ergostart fikk være med på en test av noe som kan komme til å forandre på dette for veldig mange mennesker. Når mennesker med kuldeastma eller angina kommer ut i kald luft, skjer det en sammentrekning av den glatte muskulaturen
i luftrøret, i følge lege Steinar Jensen på Lena. Flere av deltakerne på denne testen sier at det føles som å «puste gjennom et sugerør». Dette kan i beste fall være ubehagelig, men det kan også være farlig i enkelte tilfeller. Det vil i alle tilfeller redusere yteevnen til dem som er utsatt for det, og kan gjøre at mange ikke kan være ute i den kalde årstiden.
På Gjøvik har ergoterapeut og oppfinner av hjelpemidler Kjell Arne Ottesen laget en maske som skal hjelpe disse menneskene til å kunne nyte utelivet også vinterstid. Kjell Arne har jobbet med varmehjelpemidler i mange år og har opparbeidet seg god erfaring på området. Denne masken som vi fikk være med og se i bruk, er elektrisk oppvarmet med energi fra et oppladbart batteri som bæres i lommen, og varmen styres via en termostat, som er plassert i luftstrømmen inne i masken. Dette systemet vil sørge for at innåndingsluften aldri vil komme noe særlig under +20 grader celsius. Vi overvar testen i et fryselager på Gjøvik hvor temperaturen var -20 grader celsius. Karl Hjorthol, som har angina, oppholdt seg i fryselageret i lengre tid med masken på, og han kunne fortelle at det ikke bød på problemer i det hele tatt. Uten masken ville dette vært umulig. Anders Bøe fra Raufoss benyttet anledningen til å jogge noen runder inne i fryselageret.
Han er aktiv idrettsutøver både sommer og vinter, langrenn er hovedinteressen. Han sier at masken vil gjøre at hans yteevne vil kunne økes. Han har ikke benyttet masken under konkurranseforhold foreløpig, men tror kanskje han vil gjøre det nå i vinter. Alle de som testet masken hadde positive tilbakemeldinger på selve bruken av den. Imidlertid trenger man litt øvelse for å få masken tilpasset skikkelig, slik at den sitter godt. Selve tilpasningen skjer ved at masken dyppes i vann som holder 60-65 grader celsius, i noen sekunder, og så kan den formes, slik at den passer godt til ansiktsformen og over nesen. Om man likevel skulle oppleve at masken ikke vil sitte helt godt over neseryggen, kan dette i følge Kjell Arne, avhjelpes med en liten plasterlapp. Masken leveres sammen med en hals som skal trekkes utenpå masken, både for å dekke den og for å holde den godt på plass. Masken har vært klar et års tid, men er ikke skikkelig lansert ennå.
– Det tar tid å bygge opp produksjon og salgsledd, sier Kjell Arne Ottesen.
Kuldemasken Johanna/Jo
Masken er laget av tre lag av en bomullsplast som kalles x-lite, som er lett, giftfri og resirkulerbar. Denne bomullsplasten kan etter oppvarming til 60-70 grader, formes slik man vil ha den. Det midterste laget har elektriske varmetråder innvevd. Disse varmetrådene får energi fra et oppladbart batteri, og varmen styres via elektronikk i masken. Det innebærer at temperaturen på innåndingsluften ikke synker særlig under 20 grader, uansett utetemperatur. Batterikapasiteten rekker til 2-3 timers bruk, avhengig av utetemperatur. Masken kan vaskes i vann
ved 30 grader. Lader og to batterier følger med, i tillegg til hals og beltelomme for batteri.
For mer opplysninger se: www.kaorehab.no
Handicare AS kjøper RoMedic AB og styrker med dette sin posisjon internasjonalt med produkter innenfor løft- forflytning og posisjonering for eldre og bevegelseshemmede. –Det er med stor glede vi ønsker Romedic velkommen inn
i Handicare familien sier Per-Gunnar Borhaug, konsernsjef i Handicare AS.
RoMedic har økt sin omsetning og sitt overskudd vesentlig de siste to årene. Selskapet har sterk fokus på kvalitet, et interessant produktsortiment og erfarne medarbeidere med stor kunnskap. Handicares produkter bidrar til å gjøre hverdagen lettere, både for funksjonshemmede og deres hjelpere. Det gir en større frihet og bevegelighet. Med en aldrende befolkning, færre personer innenfor helsesektoren og dermed et økt behov for tekniske hjelpemiddeler, forutser vi et fremtidig voksende marked.
RoMedic bidrar til å forsterke vår produktportefølje og åpner nye markeder for andre produkter fra Handicare. Handicare har en årlig omsetning på 1,8 milliarder norske kroner og har 900 ansatte. Björn Ross, gründer og stor
deleier i RoMedic ser salget som en bekreftelse på att de av han utviklede produktene for forflytning er attraktive for ett ledende selskap innenfor bransjen.
– Handicare føltes som et naturlig valg for oss når vi nå har valgt å selge, sier RoMedics hovedaksjonær og administrerende direktør Hardy Brännström. Hardy skal fortsette å arbeide som administrerende direktør i RoMedic AB. Partene har til hensikt å samordne Handicares og RoMedics salgsstyrker i Sverige og har utnevnt Thomas Lööw til
divisjonssjef og ansvarlig for den svenske virksomheten. Partene er enige om ikke å offentliggjøre kjøpesummen.
I den tyske byen Geseke ble den 54-årige Günther Eichmann før jul tatt for råkjøring med sin elektriske rullestol. Politiet mente han hadde holdt en fart på 64 km/t gjennom hovedgata i byen, noe som er over dobbelt så fort som fartsgrensa på stedet.
Günther Eichmann, som er tidligere mekaniker, forklarte til politiet at han hadde lagt ned mye arbeid i å få rullestolen til å gå litt fortere. Politiet anså dette som såpass kriminelt at de beslagla rullestolen og ila mannen en bot på 420 Euro.
«Velkommen til starten på en ny hverdag» – er mottoet til daglig leder Kjetil Atterås og de 22 ansatte ved Atterås Ortopediteknikk. På Krambua i Fjøsangerveien holder Atterås Ortopediteknikk til, og det er nesten ingen grenser for hva de kan lage av proteser og andre ortopediske hjelpemidler. Med iver og lyst lager de spesielle ting etter brukerens behov. Deres målsetning er å være en servicebedrift med høyt faglig nivå som yter det beste for protesebrukerne. Kunden er i fokus fra det første møtet til det ferdige hjelpemiddelet er klart til å taes i bruk.
I lyse og trivelige lokaler holder Atterås Ortopediteknikk til, og Ergostarts utsendte medarbeider får en omvisning i de forskjellige rommene. Daglig leder, Kjetil Atterås, viser og forklarer meg hva som lages, og hvordan det gjøres. I tilpasningsområdet, hvor det er en gangbane og en tredemølle, foretar de en videoanalyse av brukeren. Vi går videre gjennom produksjonslokalet, som ble ferdig i desember 2007.
Atterås Ortopediteknikk er ISO:9001 og ISO:13485 sertifisert, noe som innebærer et strengt sikringsopplegg og kontroll. Her ser jeg ovner, symaskiner, en 3D scanner og arbeidsbenker. I sliperommet er det en kjempestøvsuger som er festet under taket, og den suger opp alt slipestøvet. Et annet sted står en maskin som freser ut de scannede produktene. Neste trinn er støperommet hvor protesehylsen blir laget av kompositt. Alle steder er det ordentlig og oversiktlig. Ellers er det flere kontorer hvor de tar imot pasienter. I gangene henger mange store, festlige fotografier av mennesker med amputasjoner, som fotograf Dag Eivind Thorenfeldt har tatt.
Haukeland Universitetssykehus
Kjetil forteller at Atterås Ortopediteknikk har et avdelingskontor på Ortopedisk Rehabilitering på Haukeland Universitetssykehus, og der jobber to av ortopediingeniørene kontinuerlig. Det er et tverrfaglig team av fagfolk som tar hånd om pasienten og samarbeider når amputasjon har skjedd. Teamet består av ortopediingeniør, fysioterapeut, lege, ergoterapeut, sosionom og psykolog. Det er altså seks faggrupper rundt pasienten når en amputasjon har skjedd. Det er fysioterapeuten og ortopediingeniøren som har mest med pasienten å gjøre, og som bruker mest tid på ham. Teamet jobber tverrfaglig sammen side ved side for pasientens beste. Da kan ulike synspunkter diskuteres, og man kommer fram til den beste løsningen for pasienten. Dette systemet er mye mer effektivt enn å sende pasienten fra den ene behandleren til den andre.
I tillegg til avdelingen på Haukeland Universitetssykehus er en av Atterås’ ortopediingeniører tilgjengelig på Førde Sentralsykehus hver tirsdag. De bytter på hvem som drar til Førde, men for tiden er det ortopediingeniør Christian Ystebø som tar seg av protesebrukerne i Førde.
Amputasjon
Jeg lurer på hvilke sykdommer eller skader som fører til amputasjon av en fot eller arm, for dette er ikke allment kjent blant folk, og Kjetil forteller at i 80 % av tilfellene er det livsstilsykdommer som er årsak til amputasjon. Livsstilsykdommer fører til sirkulasjonssvikt, og det er hovedårsaken til amputasjon. Diabetes kan være både en livsstilsykdom og en medfødt sykdom. Den medfødte, langvarige diabetesen er den som rammer hardest, og som kan gi utslag i amputasjon. Videre kan kreft, for eksempel benkreft, føre til amputasjon. I tillegg har vi medfødte deformiteter, dysmeli. I noen tilfeller velger man å amputere for lettere å kunne tilpasse et hjelpemiddel. I andre tilfeller velger man å ikke amputere; dette diskuteres blant det tverrfaglige teamet i hvert enkelt tilfelle.
– Hender det at pasienten motsetter seg amputasjon, at de tror problemet kan løses på en annen måte?
– Når det gjelder dysmeli, er det jo barn, og de forstår ikke hva det gjelder, og da er det de pårørende som tar avgjørelsen. Kjetil tenker seg om.
– Når det gjelder voksne pasienter, vet jeg faktisk ikke, men jeg tror ikke det er noe problem, for alt er blitt prøvd og gjort i forkant, og de innser at amputasjon er siste utvei. Det er en prosess som pågår. Det er jo alltid dramatisk når en amputasjon skjer, men noen ganger kan det faktisk være en befrielse, fordi de har hatt smerter og infeksjoner og gjerne gått på en vond fot i årevis. Men folk reagerer forskjellig; psykologer sammenligner det å amputere for eksempel en fot, med det å miste en person som står deg nær. Det skjer en sorgprosess som etter et dødsfall.
Hendelsesforløpet i forkant av amputasjonen er avgjørende. Etter en ulykke er gjerne personen bare glad han lever, så det at han har mistet en fot, betyr ikke så mye. For en annen har kanskje amputasjonen kommet som lyn fra klar himmel, der en plutselig blodpropp eller en akutt infeksjon har inntruffet. Da kan det være et stort sjokk å måtte amputere foten i løpet av en dag eller to.
Nye ortopedtekniske hjelpemidler
– Dere er kommet veldig langt i utvikling av ortopedtekniske hjelpemidler og proteser. Er det egentlig noen grense for hvor langt dere kan nå?
– Nei, smiler Kjetil, i hvert fall ikke noen synlig grense, den ligger veldig langt framme. Det som er utrolig spennende nå, er at amerikanske myndigheter etter Gulfkrigen har skrudd opp pengekranen og gitt store beløp til forskning på dette fagfeltet. Dette er ikke kommersiell forskning; disse resultatene skal være tilgjengelige for alle og komme enhver til gode. De gjør mange sære forsøk når det gjelder teknologi og metoder, langt utover det vi kjenner i dag, og det skal bli spennende å se om, og når disse produktene kommer på markedet.
Det har vært en veldig satsing fra leverandørene på mikroprosessorstyrt teknologi de siste årene. Stadig nye sofistikerte kneledd kommer på markedet. De har også tatt i bruk motorkraft i kneledd og ankelledd, altså fysisk bevegelse via motor og batteri, sier Kjetil. Det er blant annet utviklet et Power Knee på Island som kan løfte opp, slik som et vanlig kneledd kan gjøre. I en trapp kan du sette protesen opp i trappetrinnet over deg, og så løfter kneet deg opp. Dette er det mest spektakulære som finnes. Det største problemet med dette kneet er lyden, eller støyen. Det er en kraftig motor inni, og når den kjører, kommer det en kraftig lyd. Da høres det ut som en robot som kommer gående. Batterikapasiteten er et annet problem; du må gjerne lade dem opp i løpet av fem, seks timer. Det kommer an på hvor aktiv man er.
Utdanning og erfaring
– Du har drevet dette firmaet siden 1999. Da hadde du tatt et fireårig ortopediingeniørstudium ved Stratclyde University i Skottland. Hvorfor måtte du dra til Skottland for å studere dette faget?
– I Norge tar de bare inn studenter hvert tredje år, forklarer Kjetil. Da jeg var i den fasen og skulle begynne å studere, var det et par år å vente i Norge. Uavhengig av det hadde jeg lyst å studere i utlandet. Det var egentlig litt tilfeldig at jeg valgte akkurat dette faget, for jeg ville jobbe med noe teknisk og ha med mennesker å gjøre. Jeg hadde hørt om dette fagfeltet og syntes det var interessant. Det finnes ikke noe tilbud om etterutdanning eller spesialisering i dette faget. Det er et lite fag, men jeg har jo jobbet veldig spisst og smalt innen lårproteser, i det hele tatt innen proteser til bein. Faget er veldig bredt, det går fra alt fra tommelortoser til amputasjoner, til korsetter. Menyen er svær, og filosofien her har vært at hvis du skal bli god i noe, så må du gjøre mye av den tingen.
Da har vi valgt et smalt felt og jobbet i årevis med lårproteser og andre proteser til bein. De siste årene har vi gjort nyansettelser, og i dag er menyen komplett på leveranser av ortopediske hjelpemidler. Men vi har fortsatt en spesialiseringsfilosofi, folk jobber med et emne, og jobber mye med akkurat det. Vi har en person som bare jobber med skotøy, vi har noen som bare jobber med proteser, og vi har noen som bare jobber med ortoser. Denne filosofien føler vi er riktig; ved en allround-karriere er risikoen at man ikke blir helt god til de vanskelige tingene.
– Hvor mange andre firmaer er det som er like store som dere?
– To firmaer er kjempesvære nasjonalt, men vi er de største når det gjelder omsetning og antall på Vestlandet. Vi
har ikke som mål å være størst; dette er ikke det viktigste. Vi vil ta vare på det vi har og våre ansatte.
– Føler du at du har fått realisert drømmen din om hva du ville oppnå?
– Jeg er ikke over noen målstrek; jeg har framdeles ikke gått i mål. Kjetil smiler og fortsetter
– Det ligger i min natur at det gjør jeg aldri; man må ha en visjon å strekke seg etter. Det viktigste er å finne arbeidsglede, lyst og inspirasjon hele veien. Poenget er ikke å si at nå er jeg der, nå kan jeg sette meg ned, fordi jeg er ferdig. Når ting er lystbetont, fortsetter man i en kontinuerlig prosess. Mottoet vårt er «Velkommen til en ny hverdag». Alle som jobber her er utrolig effektive og har stor glede av å hjelpe hver enkelt bruker.
Sportsaktiviteter
– I vinter hadde dere for første gang alpintrening for låramputerte, Atterås Prosthetic Ski Team, i Myrkdalen, og det var en suksess. Blir det flere aktiviteter?
– I august blir det sommerleir med vannsportaktiviteter på Sletta på Radøy, sier Kjetil. En kollega har en hytte med flott kaianlegg og båt som vi får lov å benytte oss av. Da blir det voksne deltakere; vi har ennå ikke noe tilbud for barn.
Vi har tett kontakt med en privatklinikk i England som heter Dorset Orthopaedic. De har revolusjonert markedet med sine silikonproteser, og disse skal vi markedsføre nå. De kommer sannsynligvis til å sende et par pasienter hit neste vinter som skal være med på alpinsamlingen. Vi har plass til seks deltakere av gangen. På denne siden av Atlanteren er det ingen andre som har et slikt tilbud på alpint for lårprotesebrukere. Vi ønsker å bli så gode at vi har en pakkeløsning å tilby, et forretningskonsept; foreløpig er dette så nytt for oss, og vi er i en læreprosess.
– Fjellklatring, kiting, elvepadling og snowboard er andre tilbud som vi har lyst å få i gang for lårprotese- og kneexbrukere ( amputert gjennom kneet ), sier Kjetil. Mange typer uteaktiviteter er mulige, og vi har folk på huset som er flinke til de forskjellige aktivitetene. Vi bruker ikke uttrykket ekstremsport; ekstremt blir det bare hvis man er uforsiktig, og det er ikke vi. Vi kaller det heller for frisport, for disse sportsaktivitene skjer i trygge former.
Foreninger
– Det finnes to foreninger som jobber for arm- og benprotesebrukere, og de heter Momentum og Norsk Dysmeliforening. ( Dysmeli er en medfødt mangel eller misdannelse på armer og/eller ben. ) De arbeider blant annet for at protesebrukere skal finne livsglede og se mulighetene de har i hverdagen. Her får både protesebrukere og pårørende hjelp og støtte.
Safo-sokken
– Det er to kategorier pasienter, forklarer Kjetil; det er de som trenger proteser, og de som trenger ortoser som hjelpemiddel. ( Ortoser erstatter, gjenoppretter eller bedrer tapt funksjon i et bevegelsesorgan, og kan for eksempel være skinner og ortopediske korsetter. ) Det er kommet et nytt produkt fra Dorset Orthopaedic som kan være en revolusjon for blant annet cerebral parese pasienter. Det er en silikonsokk som virker slik at når pasienten har brukt den noen dager, så stilner spasmene. Da roer hele foten seg; den slapper av. Silikonsokken blir laget etter avstøpning på pasienten og er individuell for hver enkelt bruker. Designet var opprinnelig laget for en tilstand uten spasmer, men for syv, åtte år siden begynte de å eksperimentere med bruk av silikonsokken for slagpasienter og cp-pasienter, og det viste seg at den hadde en utrolig effekt på dem. Den heter Safo og er en silikon ankel-fot ortose som gir støtte foran på leggen og over foten, slik at brukeren ikke går på tærne eller snubler. Den finnes i forskjellige farger. En markedsplan blir i disse dager utviklet for markedsføring på Vestlandet i vårt leveranseområde. For å få den ut til resten av landet, blir andre bedrifter innen samme virksomhet kontaktet. De må komme hit og få opplæring i måltaking og tilpasning. Vi sitter på eneretten her i Norge og vil kurse dem som er interessert i produktet. Innenfor et regelverk støtter NAV alle hjelpemidler, som proteser og ortoser. Hvert enkelt hjelpemiddel må det søkes individuelt om. Når det gjelder sportsaktiviteter, dekkes utgifter til hjelpemidlene av NAV.
Framtiden
Kjetil avslutter med å poengtere at de prøver å bygge opp og ha kompetanse på det å lage spesielle ting etter behov. De ansatte skal være problemløsere på ortopediske og tekniske hjelpemidler. Det kan være tilpasning av en brødkniv eller en stol, eller hva det måtte være. De ønsker å bli brukt som problemløsere. Når en kunde har et problem og presenterer det for dem, tar de utfordringen å løse problemet. Jeg forstår at de har mye kunnskap og materialer, de ansatte kan konstruere hva som helst på data, de kan frese det ut og lage det i hvilket som helst materiale. Videre skal firmaet markedsføre seg for ergoterapeuter, fysioterapeuter og brukere.
Før jeg går, får jeg se et spennende nytt produkt; det er en prototype på et nytt hjelpemiddel som kan være nyttig å ha, for eksempel hvis man har brukket beinet og har for dårlige skuldre og armer til å bruke krykker. Den er fantastisk enkel å bruke og vil gjøre det mye lettere for brukeren, fordi armene er fri til å gjøre andre ting. Dette hjelpemiddelet skal også markedsføres snart. Aluminiumen som er brukt er den samme som brukes i fly, og den er veldig lett, og både form- og sveisbar. Problemet er at det blir dyrt. De har hatt den til test på Haukeland Universitetssykehus, og de heldige forsøkspersonene var «helt i himmelen» og ville selvfølgelig gjerne ha en slik. Men før det kan skje, har Kjetil og hans medarbeidere mye arbeid å gjøre.
Flere og flere hjelpemiddelleverandører setter design i fokus, og brukerne er optimistiske. TOPRO har utviklet en ny rullator med et moderne design og smarte detaljer. Ergostart ble invitert til en presentasjon av denne rullatoren på Sagene Aktivitetssenter i Oslo.
Skjalg Aabakken i Aabakken Innovasjon og Design, og Nicolay Knudtzon i NicoDesign, ble forespurt om de hadde mulighet til å være med å utvikle denne rullatoren sammen med Ulf Dæhlen i Totenprodukter. Skjalg og Nicolay jobber gjerne sammen ved utvikling av hjelpemidler, selv om de ellers har hvert sitt firma innen innovasjon, produktutvikling og produktdesign. De kunne fortelle at utviklingen av denne rullatoren startet allerede i 2004. Det er flere grunner til at utviklingstiden ble såpass lang, men det er viktig at produktet er ferdig når det blir lansert, og at det er tilpasset brukerne. En av de tingene som gjorde at utviklingstiden ble såpass lang, var, ifølge Aabakken, at TOPRO ikke ville benytte tradisjonelle, luftfylte hjul. Det var på grunn av at luftfylte hjul før eller siden blir tomme for luft, og at rullatoren da, for mange, blir stående ubrukelig. Derfor måtte de finne et materiale som ga de samme egenskaper. Det var en utfordring, og etter mye leting og utprøving fant de en pvc-blanding som var egnet.
Smarte løsninger
Denne nye rullatoren er først og fremst beregnet på utebruk, derfor ville de under utviklingen integrere smarte
løsninger som kunne gi brukerne litt «ekstra hjelp». Dette resulterte i et modulsystem som gjør at man enkelt kan feste koppeholder, paraplystativ, lys osv. med et enkelt håndgrep. At det i tillegg finnes en kurv for saker og ting, og en taske for oppbevaring av veske, er nærmest selvsagt.
En annen ting er at rullatoren er meget lett å legge sammen, og at den i sammenfoldet tilstand fremdeles står på hjulene, var i følge brukerne vi snakket med, en stor fordel. Det gjør at den enkelt kan tas med på bussen, og den tar ikke stor plass om den lagres i en liten trygdeleilighet.
Vi snakket med noen av brukerne ved Sagene Aktivitetssenter, og alle var positive til den nye rullatoren. De var alle enige i at den var komfortabel å bruke, den gikk lett over dørterskler, og at den var lett å folde sammen. Det
eneste de hadde å sette fingeren på, var at det vanligvis tok så lang tid for dem å få en slik. Det kunne gå opptil
et år innen de fikk den nye rullatoren, men det er et problem som ligger i bydelens system. I følge Erik Jordet ved Topro var målet med denne nyutviklingen å erstatte deres daværende uterullator, og at den skulle ha et klart slektskap med Topro Troja, som var blitt en salgssuksess. De forventet en kostnad på ca. 5 millioner kroner ved utviklingen, og dette skulle dekke utvikling og investering i maskiner og verktøy. Topro har budsjettert med ca. 5000 solgte enheter første året og forventer en jevn økning. I følge Aabakken er rullatoren vesentlig produsert i
aluminium og sprøytestøpt plastmateriale, som gir god styrke og lav vekt. Rullatoren blir satt sammen i Norge.
Mona Larsen kan fortelle at hun ser frem til vinteren. – I fjor oppdaget jeg Bygdøy i vinterskrud. Det var så vakkert. Uten Ella ville jeg aldri klart å komme meg dit på vinteren. En annen favoritt er Frognerseteren hvor jeg drikker kakao og spiser eplekake i solen. Det er vinterlykke det!
For et par år siden ville ikke Mona sett frem til vinteren. Det var innetid – å bevege seg ute på glatta med dårlige ben var så si umulig. Etter at hun fikk Ella – sin elektriske rullestol, har det derimot forandret seg. – El-stolen betyr veldig mye for meg, innimellom er den nesten meningen med livet. Den gir meg muligheter, fordi jeg kan komme meg av gårde uten å behøve hjelp av andre. Jeg kommer meg ut, får frisk luft, kan gå og gå og gå. Eller kjøre da, enkelte bruker ikke ordet «gå» når de sitter i en el-stol, da kjører man. Jeg sier gå. Mona ser litt ettertenksom ut og sier – Jeg tror det har noe med at mange forbinder det å bruke el-stol med noe negativt. Et tap.
Jeg må jo innrømme at terskelen min for å begynne å bruke Ella var ganske høy. Det at jeg klarer å gå, med store smerter, tilsa at jeg ikke skulle trenge en el-stol, trodde jeg. Da ergoterapeuten foreslo det, var jeg først negativ. Men – jeg bestemte meg for å prøve, siden hun mente det ville være noe for meg. Fortsatt kan jeg bli litt sint fordi jeg trenger den. Fordi… jeg ikke har lyst til å være en som trenger en sånn dings. Men – gleden og mulighetene den gir er så uendelig mye større. Verden åpner seg, og jeg kan delta i den! Med Ella kan jeg gå fire mil på flat mark – litt mindre om vinteren da! Det oppdaget jeg da jeg la ut på tur til Bærums verk fra Smestad.
Etter å ha sjekket på kartet, fant jeg ut at det skulle gå bra å gå dit, og så lade stolen der, før jeg gikk tilbake. Det gikk nesten greit.. jeg gikk tom for batteri før jeg var halvveis tilbake hjemme. Nå har jeg lært at jeg ikke kan gå fullt så langt om vinteren, og at det tar litt tid å full-lade Ella. Slike erfaringer gjør at hun velger å ta t-banen et stykke på vei når hun skal til Frognerseteren, eller på IKEA. Mona forteller at det å gå på IKEA, eller et annet kjøpesenter for den del, med og uten stol ikke kan sammenlignes. – Nå kan jeg være jente. Isteden for å lete etter en stol jeg kan hvile på, eller nærmeste utgang som jeg gjorde før, kan jeg faktisk se på ting! Jeg kan gå på digre butikksentre i timevis, og jeg kan handle masse ting. Når jeg kommer til kassa, kan jeg gå tilbake og hente det jeg har glemt, fordi jeg ikke er sliten eller har vondt. Det har jeg aldri kunnet gjøre før Ella.
Aller best liker Mona å bevege seg ute med Ella. Ta en tur til Ullevållseter, eller bare rusle en tur rundt i nabolaget og se på hager, hus og nyte det å være ute. – Før jeg tok i bruk Ella, var det umulig. Nå finnes det aldri dårlig vær. Det er bare å kle godt på seg. Med tøy og pledd fungerer det som bare det. Det er deilig å være ute. Oslo er morsom å se fra hjørne til hjørne. Det blir som en oppdagelsesferd i egen by! Det er ikke vanskelig å komme frem heller. Det sies og skrives mye om utilgjengelighet, men jeg synes det fungerer greit. Det blir ryddet relativt godt om vinteren. Skulle det være en høy kant, eller mye snø, er det jo bare å gå litt lenger av gårde for å finne et lettere sted hvor man kommer frem. Ella tar seg veldigmgodt frem.
Nå er jeg flink til å utforske og er ikke så redd. Det er viktig å utforske – for å se nye muligheter og gleder! Jeg har byttet motor tre ganger siden januar, og det sier litt om hvor mye jeg har brukt Ella. Etter at jeg fikk el-stolen, ligger ikke lenger begrensningene i kroppen, men i det å tørre å utfordre meg selv både i forhold til å vise meg i Ella og det å forstå at dette er noe bra, å bruke el-stol. Jeg håper virkelig at flere tør å ta i bruk et så fantastisk hjelpemiddel, og at de ikke lar seg stoppe av egne fordommer, avslutter Mona før hun drar videre på oppdagelsesferd i vinter-Norge.