Category Archives: Reportasjer

Reportasjer og artikler innen hjelpemidler til funksjonshemmede og eldre. Tips oss om hvem som fortjener ekstra oppmerksomhet.

Basecamp – økt deltakelse og aktivitet i dagliglivet

Leave a reply

Dette hørtes så spennende og tøft ut, at vi tok en prat med Martin Sæbu som er initiativtakeren til Basecamp. Han forteller at målsetningen er å gi et meningsfullt og spennende tilbud til unge funksjonshemmede.

– Vi har en tro på at et tilbud som kombinerer utfordringer og tradisjonelle aktiviteter kan inspirere til å øke deltakelsen og aktiviteten i dagliglivet. Gjennom å sprenge noen grenser og gjøre spennende ting kan deltakerne skaffe seg erfaringer som er viktige. Det er ikke så lett å møte opp på vanlig aktiviteter, og å være den som utfordrer grensene.

Når ungdommene har prøvd aktiviteten i trygge omgivelser og sett at dette mestrer de, vil det være lettere å tørre å være aktive hjemme. Terskelen for å delta blir mindre.

– Vi opplever at vi har god søkning av barn og voksne, men at ungdommene bruker Beitostølen Helsesportsenter mindre. Dette bekymrer oss, fordi aktivitet er viktig, særlig i ungdomstiden. Derfor har vi valgt å satse litt ekstra på denne gruppen, blant annet gjennom Basecamp, sier Martin.

– Tilbakemeldingene er at dette ikke oppleves som rehabilitering. Mange forbinder fysisk aktivitet med noe negativt, fordi deres erfaring i hovedsak er fysioterapi. Gjennom deltagelse på Basecamp får de oppleve gleden i aktivitet, mestring og felleskap. Enkelte sier også at de får styrket identiteten. De opplever at de er noe mer enn funksjonshemmet. Det kan nesten tolkes som et skifte av identitet.

Noen forteller at de blir «ekstremsportsutøvere» med et aktivt fokus, istedenfor å være passive funksjonshemmede.
Dette tar de med seg hjem, og tør å prøve nye ting, også i mindre trygge omgivelser, påpeker Martin.

– Jeg tror motivasjon er veldig sentralt for å få folk i aktivitet. Derfor gjennomfører jeg en doktorgrad hvor jeg fokuserer på unge voksnes aktivitetsnivå og hva som hemmer og fremmer deltakelse, sier Martin. Han ønsker å komme i kontakt med organisasjoner og personer som kan bidra med informasjon i forbindelse med dette. Målet er å øke kunnskapen om hva som motiverer ungdom som har en funksjonshemning til å delta i aktiviteter.

Dette kan blant annet brukes til å videreutvikle tiltak ved Beitostølen Helsesportssenter og ikke minst, til oppfølging lokalt.

Doktorgraden er en del av storsatsing på personell/bruker, utstyr, lokaliteter og kompetanse (PULKprosjektet). Dette prosjektet gir oss muligheten til å utvide lokalitetene våre, og utvide hjelpemiddelparken og sette i gang to større doktorgradsprosjekter. Denne satsingen er mulig takket være Stiftelsen Sophies Minde.

Beitostølen Helsesportsenter har hatt et samarbeid med Stiftelsen Sofies Minde i flere år. De er med på finansieringen av Sophie-dagene som er et 12-dagers arrangement for barn i alderen 8–12år. Her står også gleden ved aktivitet sentralt.
Bildene av raftingen er imponerende, og nesten litt skremmende.

Etter avisoppslag om ulykker i Sjoa kan kanskje noen foreldre være engstelige for å sende ungdommene av gårde på Basecamp. Martin forsikrer oss om at det er helt trygt.

– Alle aktivitetene er helt trygge. Vi sørger for god planlegging og assistenter. Rutene som velges er trygge, og den enkelte deltaker får fungere på egne premisser. Det stilles ikke spesielle krav til deltakernes fysiske ferdigheter. Her kan alle være med, og så legger vi til rette etter hvert som behovet oppstår. Han forteller videre at det er stor spredning både i funksjonshemning og tidligere erfaringer hos deltakerne. Ved å se at andre utføre aktivitetene, lærer ungdommene at dette er mulig. Som man ser av bildene så handler ikke Basecamp bare om ekstremsportsaktiviteter. Det handler like mye om nærhet til naturen, trygghet, felleskap, finne roen og gode sosiale rammer.

– Med tanke på at det er ungdom og få som har med ledsager, så har vi prøvd å ha en oppholdsleder, som følger gruppa. Dette styrker samholdet og tryggheten i gruppa. For noen har det vært den første erfaringen med å være borte hjemmefra, forteller Martin.

– Tilbakemeldingene har vært veldig gode og positive. Ungdommene liker at det er spennende aktiviteter, trygge rammer, sosialt og gøy. Derfor gjentar vi suksessen med en ny Basecamp.

Ønsker du mer informasjon kan du kontakte Martin på: martin@bhss.no eller gå inn på www.bhss.no

For mer informasjon om aktivitetshjelpemidler, se Hjelpemiddelmagasinet Ergostart sin temautgivelse om aktivitetshjelpemidler.

Hva synes du om Basecamp? Si din mening i kommentarfeltet under.

Reisefeber

Leave a reply

Anita Bertiniussen ramser opp tolv av de spennende reisene hun har hatt. At hun etter hvert er blitt avhengig av elektrisk rullestol og assistanse, har ikke lagt en demper på reiselysten.

Tekst og foto: Laila Bakke-Larsen

Anita er en av dem som bare ser muligheter og ikke hindringer. Den innstillingen har tatt henne verden rundt. For henne er det ikke funksjonshemningen som stopper henne i å reise, men økonomien.

Hun sier at om hun vinner mange penger, så vil hun reise. Da ansetter hun assistenter som kan være med henne jorden rundt. Det er så mange plasser hun har lyst til å se.

Stadig nye kontinenter
Hun mener de mest spennende reisemålene var Cuba og Cape Town.

– Folket på Cuba er vennlige og åpne, og det er lett å knytte vennskap. Begge landene har unike historier, som preger folket. Folk er beleste, selv om de har lite ressurser. Vi dro fra sted til sted, og visste aldri helt hvor vi skulle overnatte. En unik opplevelse, smiler reiseentusiasten.

I Cape Town hadde de fast boplass, og dro på utflukter og overnattet på ulike steder.

– Dette er to forskjellige folkeslag, men de har det til felles at kulturen er fylt av masse rytme og musikk. Du blir dratt med og får utrolig mange opplevelser. Det gjør noe med deg.

Valg av tog eller fly
Anita bor på Sortland. Hun er ikke så glad i å ta toget. Hun forklarer at det sikkert har noe med at hun bor i Vesterålen å gjøre. I tillegg til å jobbe, er hun et aktivt organisasjonsmenneske med mange jern i ilden.

– Jeg har reist mye med fly, både i Norge og til utlandet. Mange tror det er umulig å reise med elektrisk rullestol på fly. Min erfaring er at det fungerer veldig greit. Når jeg reiser innenlands, har jeg med min faste elektriske rullestol, men på utenlandsreiser har jeg en manuell stol med e-fix joystick. Den har hjul med motor inni, og styres med en joystick, forteller hun. Anita velger å bruke den på reiser utenlands, fordi den er enklere å få med i taxi. Med manuell stol er det også lettere å bli løftet, og da får hun med seg flere severdigheter.

– Da får det heller være at stolen er litt mindre komfortabel å sitte i. Litt må man ofre for de gode opplevelsene. Jeg kan ikke dra med meg hjemmet mitt på tur, smiler Anita.

Toalettbesøk og hjelpemidler
Vi spør hvordan tilgangen er til toalett både i Norge og i utlandet. Anita smiler

– Jeg har over tid opparbeidet meg en “selskapsblære”, men det er ikke å anbefale! Derfor bruker jeg som regel bind som tåler at jeg tisser litt hvis doen er ubrukelig.

Hun har også lært seg å kateterisere seg selv med Speedycat kateter. Hun understreker at det finnes tisseflasker, både for kvinner og menn, som gjør det mulig å tisse nærmest hvor som helst.

– Egentlig er det bare fantasien og ens egen vegring for å ta i bruk de hjelpemidlene som trengs, som setter grenser, mener Anita.

– Noen rynker på nesen og sier – bleier, er ikke det ekkelt? Men jeg synes det er helt greit når det gir meg muligheten for å se så mye spennende.

– Når astronauter kan, hvorfor skal ikke jeg?”

Hun forteller at det finnes mange ulike reiseutgaver av hjelpemidler. Både dusjstoler, toalettforhøyer og personløfter kan man få i reiseutførelse. Selv har hun med Camelonen, en genial dusjstol, som kan brukes til det meste. Den er liten, så den kommer inn overalt. I tillegg er en sammenleggbar rampe, våtservietter, bind og vaskemiddel faste reisefølger.

Baner vei for mange

Leave a reply

– Folk har veldig bestemte oppfatninger om hva en funksjonshemmet kan bidra med. Vi må bryte disse holdningene, sier ordfører i Lindås kommune, Tove Brandvik.

Av Heidi Schjetne

”Vi er diskriminerte, men det skal vi ikke måtte leve med”

– Mange ser på oss som en minoritetsgruppe. Vi er diskriminerte, men det skal vi ikke måtte leve med.

Jeg har kontakt med ledere på topplan i politikk og næringsliv, og blir stadig forbauset over deres mangel på kompetanse om hva en funksjonshemning strengt tatt er, sier ordfører Brandvik, som også er nestleder i Hordaland Ap.

Vi må være synlige
Faktum er at det flere hundre tusen mennesker med funksjonsnedsettelse i Norge. Eksakt hvor mange er det ingen som vet helt sikkert. I følge Brandvik eksisterer det en ”dem/oss”-holdning i det norske samfunn. Denne vil hun til livs.

–Litt for mange blir sjokkert når det viser seg at jeg er funksjonshemmet. Fordommene sitter sterkt i ryggraden på mange, mener Tove Brandvik.

Hun konstaterer at hun beveger seg på en arena med få funksjonshemmede. Kommentarer som ”jeg tenker ikke lenger på at du sitter i rullestol” får hun
ofte høre. For henne er dette utsagnet like urimelig som ”jeg tenker ikke lenger på at du er kvinne”

– Hvor mange blinde politikere har du registrert? Spør ordføreren. Vi konstaterer at Per Inge Bjerknes fra Senterpartiet, som topper fylkestingslisten i Østfold, er eneste blinde topppolitikeren vi kjenner til.

– Og blinde næringslivsledere? Vi funksjonshemmede representerer en stor del av befolkningen, som
mangler i de mest profilerte rollene i samfunnet vårt. Vi må delta, det er vårt ansvar, insisterer ordføreren.

Blitsregn
Et blitsregn uten sidestykke overrumplet henne på vei inn i Stortinget den første dagen. Hun var kommet opp på siden av Jens Stoltenberg da hele medie-Norge rettet blitslampene mot henne.

– Jeg ble litt vippet av pinnen. Dette var jeg ikke forberedt på. Det var en flott opplevelse.

Det var rullestolbrukeren Tove Brandvik pressen var ute etter. At hun måtte sitte sammen med ministrene i stedet for på egen fylkesbenk, var uproblematisk.

– Litt fleipete synes jeg det var en helt korrekt plassering. Jeg og de andre ministrene, ler hun, og går ikke av veien for å vurdere en ny tid på Stortinget hvis sjansen skulle by seg.

Fikk muskeldystrofi
I en alder av 25 år fikk hun diagnosen Limb-Girdle muskeldystrofi.

– Jeg stod der med to små unger og fikk beskjed om at ”du blir verre og vi kan ikke gjøre noe for deg”.

De fleste forventningene mine til livet ble snudd på hodet. Jeg måtte sette meg ned og tenke: Hva nå, Tove?

– Min mann og jeg var nødt til å forholde oss til situasjonen. Vi ønsket fremdeles å være et par, ha det kjekt med ungene våre og rett og slett ha et godt liv!

Familien bestemte oss for å bygge hus. Så var det tid for å søke arbeid igjen. Hun var veldig opphengt i å skulle klare seg selv.

– Den voldsomme sorgreaksjonen som det stod på papiret at jeg skulle få, kom aldri, forteller Brandvik.

Hun mener at skal endringer skje, kan ikke funksjonsnedsettelse bli et argument for å holde seg borte fra politisk aktivitet.

– Vi kan heller ikke trekke oss vekk fra de umulige plassene, som 3.etasjen uten tilgjengelighet og møtelokaler uten teleslynge. Da skjer det ingenting!

Politisk pioner
Som arbeiderpartipolitiker havnet hun på Stortinget høsten 2005 da Anne- Grethe Strøm Eriksen ble forsvarsminister. Mange forberedelser ble gjort før Tove Brandviks entré.

– Offisielt heter det at disse tilpasningene ikke hadde noe med meg å gjøre, smiler Brandvik beskjedent. Mange politikere valgte å holde innleggene sine fra talerstolen på gulvet.

Hun opplevde det som en gest til henne. Selv innviet hun den nye talerstolen med et debutantinnlegg på fem minutter.

– Å gå på talerstolen i Stortinget og vite at her hører jeg egentlig hjemme var en sterk og rørende opplevelse.

Hovedinngangen på Løvebakken manglet rullestolrampe, og bygningen var full av høye dørkterskler. Stortingssalen hadde verken rullestolvennlig sete eller talerstol. Alt kom på plass før innsettelsesdagen for regjeringen.

Strategisk tenkning
– Det er klart jeg har en oppgave, men hvis jeg går på talerstolen og bare snakker om tilgjengelighet, pleie og omsorg for funksjonshemmede, kan det virke mot sin hensikt. Jeg må ta hele pakken og engasjere meg i alt.

Hun håper intenst at diskrimineringslovgivningen kommer på plass til høsten og tror at det blir et kjempeløft.

– Som politikere sier vi ofte nei takk til kompromisser eller del-løsninger. Men med hensyn til funksjonshemmedes kår må vi ta mange små skritt og inngå kompromissløsninger.

Hun mener at inntil det blir aksept for de små skrittene, vil det heller ikke bli gehør for de store stegene.

– Det er absolutt en balansegang mellom hva vi kan begynne med og hva som er våre mål.

– Gå inn og delta i livet slik det faktisk er! smiler den mørke, flotte kvinnen.

Oss mennesker imellom

Leave a reply

Har du det ikke bra psykisk, kjennes jo det på fysikken også, overskuddet forsvinner. Det gjelder jo for alle mennesker, sier sykehusprest ved Sunnaas Sykehus, Katrine Bråtane, og sier det er allmennmenneskelige reaksjoner.

Tekst og foto: Randi Nordset

Katrine forklarer at hun bruker mye tid på planlegging, som timelister og gjøremål, både privat og på jobben. Da er det viktig at hjelpen hun er avhengig av, fungerer. Kommer en assistent for sent for eksempel, er det fort gjort at dagens timeplan ryker. Apparatet rundt henne må fungere for å kunne holde et så høyt tempo hver dag.

Fokus på muligheter

Katrine er veldig aktiv både privat og i jobbsammenheng, den tidkrevende planleggingen faller fort sammen om noen ikke kommer som avtalt.

– For å unngå at sånt skjer, tror jeg at det er avgjørende at hjelpeapparatet fungerer. Forfallet kan skje fort om du ikke får hjelp til å opprettholde et nettverk. Bråtane har kontakt med mange som er isolert.

– Samtidig er det nødvendig å bli stimulert til positiv tenkning, og flytte fokus mot muligheter, sier hun bestemt.

– Det er viktig at vi tør å ta rom i livet vårt, at vi rett og slett krever vår plass, og for å klare det, må vi være bestemt, fastslår hun.

Elleve år gammel ble Katrine Bråtane utsatt for en ulykke som gjorde henne lam fra halsen og ned. Bråtane har studert teologi ved Frikirkens Studiesenter og ved Menighetsfakultetet i Oslo. Katrine Bråtane hadde sin første arbeidsdag som sykehusprest ved Sunnaas Sykehus mandag 16. januar i år.

– Det er jo det samme å være funksjonshemmet som å ikke være det. Som mennesker er vi jo like. Det som begrenser, slik som med mitt handikap, er jo avhengigheten av menneskene rundt meg, sier hun.
– Alt blir mer tungvint om det ikke er tilrettelagt, derfor er det også behovet for hjelp som også begrenser oss. Jeg er helt avhengig av et system som funker, og så gjør det ikke alltid det. Det er i det øyeblikket dette ikke fungerer, at det blir veldig slitsomt, legger hun til.

Hva er vellykket?

Det å holde seg i form er noe helt annet enn fysisk aktivitet. For henne er fysioterapi eneste alternativet for å holde muskulaturen myk, men psykisk er hun veldig aktiv.

– Du kunne jo meldt deg ut?

– Ja, det er jo ikke noe problem, det er jo det enkleste, sier hun med glimt i øyet. Men tilføyer med en liten latter at det hadde hun nok blitt litt gal av.

– Vi lever i et samfunn hvor mye dreier seg om å være vellykket. Kanskje du ikke jobber, eller kanskje du ikke har familie. Da er du liksom ikke helt på høyden, hun refererer til flere av dem hun har kontakt med gjennom jobben sin.

Hva er det å være vellykket for deg?

– Først og fremst at jeg har det bra, og at jeg får være aktiv. I det lange løp kan jeg bli uutholdelig å være sammen med om jeg har for lite å gjøre, ler hun.

– Dette har med min personlighet å gjøre, tilføyer hun.

– Så er det jo også avhengig av hvilken fase man er i livet sitt, legger hun til. Hun tilføyer smilende at det noen ganger kan det være fantastisk å ikke gjøre noe som helst.

– For meg er det også viktig å oppleve at jeg har noe å gi, å ikke bare måtte ta i mot. Det er for meg å føle meg vellykket, understreker hun.
Men mølla kommer du ikke unna

– Det er litt av en papirmølle du skal igjennom for både hjelpemidler og personlig hjelp. Jeg vet ikke helt hvordan det kunne vært forenklet, men det er veldig tungrodd, sier den ressurssterke kvinnen. Hun mener også at det krever mye av den funksjonshemmede selv, og at det ikke er like selvfølgelig at alle klarer det.

– Hvis du ikke har særlig med overskudd, så blir du taperen. Da orker du ikke den krevende jobben med organiseringen det er å være sosial. Faren er at det er enklere bare å isolere seg, sier hun og legger til at det fort kan skje. Hun legger også vekt på at hun må ordne ting selv, det er jo hennes liv. Det kan ikke andre ordne, mener hun. Vi spør Bråtane hva som skal til for å komme seg ut av isolasjonen.

– Det er ikke lett å svare på, sier hun og tenker seg om en stund.

– Det er jo mange som ikke har noe særlig nettverk, og noen har ikke familie som stiller opp for seg. Samfunnet er jo veldig lagt opp til aktiviteter. Om du da heller ikke har så mye overskudd, blir det ikke mye du kan delta på, sier hun. Hun mener dette er kjempevanskelig, og er overbevist om at forebyggende tiltak kan forhindre isolasjon.

– Det er viktig at mennesker blir fanget opp før det blir så ille som det er for noen, understreker hun. På spørsmål om hva som får henne til å holde seg hjemme, svarer hun kjapt:

– Det handler jo litt om været også det da, ler hun.

– Neida, jeg stikker ut og er med venner, og så finner vi på noe sammen, smiler hun.

– Hvordan oppfatter du medias måte å formidle funksjonshemmedes situasjon på?

– Jeg tenker at medias måte å skrive og snakke om funksjonshemning på, handler mest om uvitenhet fra deres side, sier hun.

– Det er jo fortsatt aspekter i denne debatten som ikke kommer frem, avslutter Katrine Bråtane.

Den ekskluderende integreringen

Leave a reply

Arild Schulte hadde en idrettsskade som legen anbefalte ham å operere. Etter en operasjon ved Ullevål sykehus ble han ryggmargskadet og lam fra livet og ned. Han mener at dette er viktig å legge bak seg, og å komme videre.

Tekst og foto: Randi Tyra Nordset

Arild Schulte er leder for Stor-Oslo Helsesportlag, og han mener at Norge er et ekskluderende samfunn. Han mener at stigmatiseringen underbygges ved å tro at det er integrering som skal til. – Jeg skal da vel ikke integreres, jeg har levd og arbeidet i dette landet i 68 år, jeg skal inkluderes, sier han med ettertrykk.

Viktig med lek

– Funksjonshemmede har et vel så stort behov for å holde seg i god fysisk form, forteller han til ergostart.no

– En annen ting er at en stor del av det å være mosjonist er også å leke, understreker leder Arild Schulte.

– Det er viktig at vi som sitter i rullestol kan være sammen. Samfunnet er ikke så tilpasset, slik at vi har tilgang på de samme offentlige tilbudene, som dere som ikke er funksjonshemmet har, sier han. Han blir mildt sagt opprørt når vi nevner at integrering kanskje er viktig.

– Vi skal inkluderes, vi er en del av samfunnet, da trengs ikke integrering, dette er det en stor forskjell mellom. Etter en rask titt i ordboka fant vi at han hadde rett.

– Derfor er det tilbudet vi har i helsesportlaget veldig viktig, understreker han. Han forteller om både den fysiske aktiviteten, og at det knyttes sosiale bånd.

– Vi har et langstrakt land, og det sitter mange funksjonshemmede i distriktsnorge uten et eneste tilbud om fysisk aktivitet. Det er ikke engang en selvfølge for alle med jevnlig fysioterapi. Dette er et veldig problem, sier han.

Dårlig utbygd på landsbasis

– Det sitter mange funksjonshemmede som er isolert, og de har ingen til å ta få dem opp og ut heller, legger han til. Schulte mener at de fleste som sitter alene, sannsynligvis ville satt pris på om noen hadde tatt tak i dem, og fått dem med i en eller annen form for aktivitet.

Arild Schulte har vært aktiv både innen idretten og politisk før han fikk skaden som gjorde ham lam.

– Samfunnet hemmer utviklingen for funksjonshemmede, mener Schulte, og forklarer at samfunnet har for mange hindringer til å ta imot funksjonshemmede i det offentlige rom.

–Dette innebærer at jeg er helt avhengig av at venner kan hjelpe meg. Mye av det jeg har lyst til å delta på, stoppes av fysiske hindringer i det offentlige rom, understreker han.

– Jeg selv veier hundre kilo, når jeg i tillegg har en elektrisk rullestol, sier det seg selv at det er ingen som kan bære meg opp trapper, da er det klart at jeg føler meg ekskludert, fastslår han.

– Det er ikke lagt opp til at vi skal kunne verken ta buss eller trikk. Flytoget er en umulighet, og om jeg skal delta på et eller annet, er jeg avhengig av hjelp. Det vil si om jeg i det hele tatt kan komme meg inn dit aktiviteten skjer, Arild legger oppgitt til at bare det å gå på kino, er en belastning

– Der får vi plass helt forrest i salen. Alle ser deg, og dette bidrar til stigmatisering, for der sitter han som sitter i rullestol. Der kan alle se oss, og tenke stakkars. Jeg er ikke noe stakkars! Arild er en resurssterk person, å bli undervurdert kan få noen hver til å gå i taket.

– Jeg er et oppegående menneske som må bruke rullestol i stedet for å gå. Det er her det sitter, mellom ørene, sier han og setter pekefingrene mot tinningene. Jeg skjønner at det er det uvante med oss handikappede som skaper stirring, og at det er alt vi ikke er vant til, som er årsak til den ofte uønskede oppmerksomheten vi får. Merkelig at det er rullestolen de ser, og ikke mennesket, sier han.

– Det som er ille er at jeg blir ekskludert fra utrolig mye som skulle være den samme selvfølgen for meg å kunne delta på, uten alle de fysiske hindringene, sier han indignert, for å si det mildt.

Fra F-16 fly til hjelpemidler

Leave a reply

Håkon Bertelsen jobbet i et yrke med høy status som flymekaniker for F-16 fly. Så valgte han en helt annen retning. I dag selger han hjelpemidler til funksjonshemmede.

Tekst og foto: Randi Nordset

Bertelsen ønsket seg en mer givende jobb, og fikk det som salgssjef ved Permobil AS. Dette svenske selskapet er på mange måter annerledes. De har meget ambisiøse mål, og gründeren av det svenske selskapet, som var idealist og lege, etterlot seg en meget spesiell arv.

Mann på rett hylle
I april i år flyttet de inn i sitt nye bygg på Skjetten i Oslo. Permobils salgsstab består av bare menn, etter sigende myke menn. Det finnes mange myter om menn, blant annet deres manglende evne til omsorgsarbeid. Historien Bertelsen forteller oss, viser noe ganske annet.

– Jeg hadde høy status som flymekaniker på F-16 fly, men det gav meg ingenting, forteller Bertelsen til Ergostart. Han tilføyer at han savnet følelsen av å ha gitt av seg selv etter endt arbeidsdag. Dette fant han i sin nye jobb.

– Når jeg nå kommer hjem fra jobb en fredag, kan ha jeg ha med meg tanker om lille ”Erik” på fire, som strålte av glede da han fikk kjøre sin første rullestol. Og ”Olga” på femti som endelig ble mobil igjen, etter å ha vært isolert i en årrekke, smiler han. Han levner liten tvil om gleden han finner i denne jobben.

Bransjen for myke menn
Hele salgsstaben består av menn. Alle brukere får hjemmebesøk for å kunne få spesialtilpasset sin rullestol. Når nødvendige tilpasninger er registrert, tar smia i bedriftens lokaler over.

– Alle deler på en rullestol kan tilpasses individuelt. Nakkestøtter, styringsmekanismer, seter og fotstøtter. Her snakker vi om tilpasninger på millimeteren. Likevel blir alt bygget med mulighet for justeringer, forklarer Bertelsen under omvisningen på Skjetten. Hele tiden skinner det gjennom at alle er genuint opptatt av det beste for brukerne.

– Det er kanskje litt spesielt at vi bare har menn i salgsstaben vår, smiler han, og legger smilende til på sine kollegers vegne, at her er det snakk om myke menn.

– De er veldig opptatt av at brukerne skal føle seg ivaretatt, og brukerne selv kommer ofte med forslag til løsninger. Folka våre kan ta mange hjemmebesøk før alle detaljer er på plass; det er med tydelig stolthet han presenterer sin stab.

Litt om gründeren

– Dr. Per Uddén var en meget spesiell mann på mange måter. Det som drev ham framover var en kombinasjon av en uendelig nysgjerrighet, lysten til å tenke ut og å gjøre noe nytt. Eller som han pleide å si: ”Jeg kan ikke skille mellom vanlige og uvanlige ideer.

Ideer hadde Per Uddén i overflod, og han nølte ikke med å teste dem ut. Permobilen er selvfølgelig det mest kjente barnet hans. Men noe som kanskje er mindre kjent, er at han også var far til det første moderne og smidige damebindet.

– Per Uddén og kona Anna-Britt fikk så mange som ni barn. I dag er flere av dem aktive innenfor firmaet. Familien, medarbeidere, venner, brukere og mange andre minnes med et smil en mann som gikk sine egne veier, forteller Bertelsen.
Arvens forvaltere

Firmaet lever videre i ånden etter Dr. Per Uddèn. Han og sykehusets vaktmester oppholdt seg ofte i kjelleren og mekket seg frem til gode løsninger. Videreføringen av dette arbeidet gjøres nå i den velutstyrte smia i lokalet på Skjetten

– Vi har ambisiøse mål, men den meget spesielle arven vi har å forvalte gjør det lettere.

Bertelsen innvier i den innovative tenkning, og om at firmaets ideologi etter Per Uddén, og at dette innebærer mange ting. Han mener at det først og fremst handler om innstillingen til oppgaven.

– Når vi gjør noe, gjør vi det fullt og helt, men vi skal aldri bli helt fornøyd. Det er alltid ting som kan forbedres. Det vi framfor alt har framfor oss, er alle ideene som vi ennå ikke har fått, sier han og forklarer:

– Akkurat som vi for noen år siden ikke visste at vi skulle skape et styresystem som kan styres med pusten, eller lillefingeren. Eller rullestolen som tar seg frem selv der asfalten slutter, han viser oss det geniale styringssystemet, multikontrollen, som er utrolig sensitiv.

– Om utstyret er så bra at brukeren ikke tenker på at han har det, og er fornøyd med livet, da har vi gjort en god jobb, sier han. Vi i Ergostart skjønner at arven etter Uddén blir godt ivaretatt.

– Får du gjort det du trenger i den daglige funksjonen din, da er utstyret på plass, legger Bertelsen til. Han forteller at jobben byr på utfordringer og gode opplevelser, både når det gjelder produktutvikling og tilbakemeldinger fra brukerne.

Verdenskjent
Selskapet har også opparbeidet seg et globalt renommè, produktene er velkjente både i USA, Australia og Asia.

– Vi utvikler og markedsfører elektriske rullestoler over hele verden, og har vært etablert i Norge i 25 år, forteller han, og legger til at dette skal jubileres.
Siden starten i 1981, har de utviklet seg til å bli en betydelig leverandør av elektriske rullestoler. Tusenvis av Permobiler ruller rundt i Norges land.

– Vi knytter til oss underleverandører etter hvert som det er behov for det. Vi kan ikke være best på alt, smiler salgssjefen. En stol kan dermed bestå av deler fra mange ulike firmaer.

– Men raffineringen foregår her på Skjetten, tilføyer han. Han forteller avslutningsvis om multikontrollen, som er firmaets siste skudd på stammen.

– Gode løsninger skal bakes inn i én enhet, nemlig multikontrollen. Den skal ha styring på alt fra persienner, trygghetsalarm, og dører, til PC telefon og TV, avslutter han.

Hva annet kan være dette firmaets valgspråk enn ”The sky is the limit”?

Brukerne en salderingspost

Leave a reply

Hepro AS produserer hjelpemidler til funksjonshemmede. De mener at brukerne blir en salderingspost for politikerne. Om dette skal kunne endres mener de at politikere, Rikstrygdeverket (RTV), hjelpemiddelsentraler og helsesektor må arbeide tettere.

Tekst og foto: Randi Nordset

I et samfunn der funksjon er viktigere enn alt annet, rammer byråkratiske regler de funksjonshemmede. Det er ikke alltid politiske vedtak er i samsvar med intensjonene, og sparekniven kan derfor få utilsiktede konsekvenser. Samtidig har Norge et av verdens strengeste regelverk for hjelpemidler. Derfor ligger det betydelige ressurser bak leverandørenes produkter og produktutvikling.

Norge strengest i Europa
Ergostart har snakket med salgssjefen for Hepro AS, som forteller at det kreves betydelige ressurser å få et hjelpemiddel ut på det norske markedet. Det er mange hensyn og ta, og mange skjær i sjøen.

– Vi har etter hvert utviklet et stort byråkrati rundt hjelpemidler. Det er nesten umulig å penetrere dette markedet som produsent, forklarer salgssjef ved Hepro AS, Berit Jødahl til Ergostart.

– Norge stiller de strengeste krav i Europa, og er også strengere enn USA. Dette gjør også import av produkter til den reneste risikosport, smiler hun og viser til Hepros erfaring på området.

Hepro AS har eksistert siden 1987, hvor de kun var forhandlere og importør de to første årene. Mange produkter var ikke tilpasset det norske markedet mente Hepro og tok derfor skjeen i egen hånd.

– På grunnlag av dette har vi fortsatt å øke vårt produktspekter, og videreutviklet produktene våre. Vi har egne ergoterapeuter som vi samarbeider nært med, og et eget salgsapparat, forklarer hun. Hun understreker også at dette gjør det lettere å få kunnskap om produktene
ut til brukerne.

– Var jeg eneveldig politiker i en uke, ville jeg først og fremst lagt vekt på å komme nærmere brukerne, smiler hun. Og forklarer innspillet med at det til syvende og sist er funksjonshemmede som skal bruke produktene som kommer ut på markedet.
Hun forteller også at det stilles veldig høye krav i forkant av et prisforhandlet produkt. Samtidig er det ingen automatikk i å komme inn på de rosa sidene.

– Hepro AS har nok en gang passert nåløyet, og fått produkter prisforhandlet etter godkjenning. Likevel er det ingen automatikk i at hjelpemiddelsentralene vil ta dem i bruk. Hun henviser til de rosa sidene, hvor hjelpemiddelsentralene legger inn de produktene som etter et skjønnsomt utvalg skal være tilgjengelig for brukerne.

Skriv fra RTV mistolkes
Rikstrygdeverket blir pålagt fra finanspolitisks hold om nedskjæringer som skal foretaes. Det viser seg at disse skrivene til tider kan mistolkes av førstehjelpstjenesten.

– For halvannet år siden kom det et skriv fra RTV om nedskjæringer på løfte- hvilestoler på ti millioner kroner. Dette gjorde noe med markedet, forklarer hun etter erfaringer de gjorde seg da.

– Jeg tror skrivet ble lest av mange terapeuter som om det var slutt på disse produktene. Det var ikke det som sto i skrivet, der sto det at man må ha “dokumentert behov for oppreisning” for å få en slik stol, sier hun.

– Men det kriteriet har alltid ligget der, jeg tror det var ment som en påminnelse for å stramme inn noe som holdt på å gli ut. Det er krevende å sette seg inn i alle regler rundt hjelpemidler for førstehjelpstjenesten, men for brukerne er dette et must, understreker hun.

Krevende for ergoterapeuter
Med tanke på at omlag fem prosent av ergoterapeututdanningen går med på kunnskap om hjelpemidler, blir behovet for kunnskap stort i etterkant av utdanningen.

– Ergoterapeuter jeg har snakket med opplever at så mye som nittifem prosent av dagen går med til bruk og valg av hjelpemidler. Dette gjelder først og fremst de som jobber i kommunesektoren, forteller hun.

– Det er derfor de nyutdannete som lider mest under for liten kunnskap om hjelpemidler. Da er det vi som bransjefolk som tar denne jobben i form av kursing. I tillegg har også hjelpemiddelsentralene kurs for ergoterapeuter, legger hun til.

Det er først og fremst førstelinjetjenesten som skal tale brukernes sak. En tidkrevende jobb i en jungel av muligheter.

– Selvfølgelig er sikkerhet og kvalitet utrolig viktig, så det er klart at kontroll med markedet er påkrevd. Hun legger til at de som leverandør er mest oppatt av brukerne.
– Der skulle jeg gjerne sett en holdningsendring på politisk nivå, påpeker Jødahl.

Produktutvikling et samspill
Salgssjefen ved Hepro AS forteller kort om den tidkrevende jobben det er i forkant av å få et produkt frem til brukerne. Hun forklarer også hvor sentralt brukerne står for dem i hele denne prosessen. 1. juli i år fikk Hepro AS et nyutviklet produkt ut på markedet. De har lagt vekt ikke bare på funksjon, men også på design.

– Produktutvikling er langt fra noe solospill. Her får alle som har kontakt med produktene komme med innspill. Dette gjelder så vel brukere som helsesektor og hjelpemiddelsentraler, ja, kort sagt alle, forklarer hun.

– Dette samles i en egen idé database. Denne ligger så i bunnen av vurderinger for eventuelle endringer som blir foretatt hvert annet år, sier hun.

– Som du forstår krever det store ressurser å få et nytt produkt helt frem til brukerne, avslutter Berit Jødahl.