Category Archives: Reportasjer

Reportasjer og artikler innen hjelpemidler til funksjonshemmede og eldre. Tips oss om hvem som fortjener ekstra oppmerksomhet.

Møller Bil Romerike avdeling Biltilpasning

Leave a reply

I Skjetten finner vi Møller Bil Romerike, avdelingen for biltilpasning. Der driver de ombygging av biler til mennesker med alle slags funksjonshemninger, både de som skal kjøre selv, og som skal ha ombygging for å kunne transporteres trygt av ledsagere eller foreldre.

Avdelingen har over 20års erfaring innen bilombygging, noe som kommer godt med, ettersom bilene blir stadig mer avanserte, kravene til sikkerhet blir stadig strengere, og tilbudet av hjelpemidler blir stadig mer variert. Vi har snakket med Geir Holter som er teknisk leder på biltilpasning. Han kan fortelle at hver dag er en utfordring.

Det er mange ting som skal planlegges ved ombygging av en bil for funksjonshemmede. Man må kartlegge hvilke behov som er tilstede, man må sammenholde det med de mulighetene man har, og man må bestille de nødvendige deler, eller produsere selv det som ikke finnes som lagervare. I tillegg finnes det begrensninger pålagt av bilprodusent.

Avdelingen har syv ansatte som tar seg av denne jobben, hvorav fire bygger biler. Han forteller at gjennomsnittlig ombyggingstid for en bil ligger på ca. seks uker. Den dagen vi snakket med ham, kunne han fortelle at de hadde ca. 20 biler i et eller annet stadium av ombyggingsprosessen. Det betyr at en viss oversikt er viktig. Geir påpeker også at det er viktig at alle som jobber der har et hjerte for jobben, og for menneskene som er deres kunder. Man må kunne gi en hjelpende hånd i alle situasjoner som kan oppstå. Når kundene ofte velger å vente mens en jobb blir utført i verkstedet, kan man bli nødt til å være behjelpelig med oppgaver som ligger litt ved siden av bilombyggerjobben. – Vi hjelper så godt vi kan, sier Geir.




Til Danmark for å lære

Leave a reply

Danskene har klart det vi i Norge ikke klarer, nemlig å få funksjonshemmede ut i arbeid. Norge strever med å få funksjonshemmede ut i arbeid, til tross for at arbeidsledigheten er meget lav.

Regionkontorleder Karine Strand ved Norges Handikapforbund, Agder, mener at de funksjonshemmede ofte blir møtt med tiltak som attføring og uføretrygd. Tilbakemeldinger fra funksjonshemmede forteller at de ikke blir tatt på alvor, de blir ikke trodd, og de blir møtt med en «ovenfra og ned-holdning». Dette er en meget uholdbar situasjon, og man må også huske på at mange mennesker som kommer til NAV, har på en eller annen måte «møtt veggen» før de kommer dit. Det betyr at mange kan føle seg underlegne og ressurssvake. Hvis man da i tillegg blir nødt til å slåss mot fordommer uten å få den hjelp man har rett på, vil det bli vanskelig.

Mange vil kanskje gi opp, og ta i mot det som blir tilbudt dem, uansett om det betyr et liv i inaktivitet. Fylkesdirektør i NAV Vest-Agder, Elisabeth Blørstad, sier at hun synes dette er ille, og at dette ikke er holdninger NAV ønsker å ha i sitt system.

Danskene ligger foran
I Danmark har de kommet betraktelig mye lenger i dette arbeidet enn vi har i Norge. Der gikk Arbeidsmarkedsstyrelsen i 2002 inn for å få flere funksjonshemmede ut i arbeidslivet. Deres mål var å få 2000 flere funksjonshemmede ut i arbeid pr. år. Blant annet ved hjelp av holdningsendrende arbeid mot saksbehandlerne, har de overgått sitt mål ganske grundig, og det viser seg etter fem års satsning at ca. 8000 har kommet ut i arbeid pr. år.

Hilde Høynes, direktør i NAV Aust-Agder, sier at det ikke er tvil om at vi må se naermere på hvilke tiltak Danmark har gjort for å få til dette. Vi må se hvordan vi kan bruke det i vår egen utvikling av NAV. Det å bli holdt utenfor arbeidslivet har flere negative virkninger, men de to viktigste er kanskje at man blir uten inntekt, og at man ikke får muligheten til å bygge opp et sosialt nettverk. For de fleste mennesker er dette selvfølgelige ting, og man kan sannsynligvis ikke tenke seg inn en slik situasjon.




Sansegang på NAV Hjelpemiddelsentral Aust-Agder

Leave a reply

«Sansegangen» som NAV Aust-Agder nå kan tilby funksjonshemmede på Harebakken i Arendal har fått stor oppmerksomhet. –Vi er svært tilfreds med oppmerksomhet omkring slik utradisjonell trening for funksjonshemmede, sier direktør for
Hjelpemiddelsentralen Reidar Aars. NAV Hjelpemiddelsentral Aust-Agder har som første sentral i landet laget en «Sansegang».

Det handler om stimuleringshjelpemidler for barn og unger. Utstyret er alt fra musikk-sittesekk til speil, akvarium, bondesjakk, ulike former for kulespill, utstyr som gir lydeffekter når det trykkes på fargeknotter og bruk av mikrofon gir lys/fargeeffekter. Kuledyner virker beroligende. Barna kan kjenne på og utforske utstyret for å stimulere og trene sine ferdigheter.

Stimulerings hjelpemidler er særlig tiltenkt de med større og sammensatte funksjonshemninger. De kan låne utstyr til trening, stimulering og aktivitet. «Sansegangen» gjør det mulig å prøve ut hjelpemidlene, og sammen med fagfolk. Sansestimulering er viktig for alle våre sanser; hørsel, syn, følelser, lukt, smak, balanse/likevekt/rom- og retningsopplevelse og bevegelsessans.

Treningen kan øke deres evne og muligheter til å ta inn informasjon fra omverden og til en bedre og mer helhetlig livskvalitet. Det var de ansatte i Arendal som fikk ideen til sansegangen, og som utarbeidet tilbudet. Gangen ble satt opp på dugnad, og alle ansatte opplever nå at gangen også virker stimulerende og øker trivselen på arbeidsplassen. Dermed bedrer arbeidsmiljøet, arbeidsgleden og gir muligheter for å forebygge og redusere sykefravær hos de som jobber på Hjelpemiddelsentralen.




Snoezelensenteret Åkershagan og sansetrening

Leave a reply

Åkershagan Opplærings- og aktivitetssenter har et godt utbygd sansesenter som kalles «Snoezelensenteret». Selve ordet «snoezelen» er sammensatt av to ord: ”snufelen” som betyr å snuse, og «doezelen», som betyr å døse. Å snuse er begrepet for aktivitet, og å døse er begrepet for passivitet. På Snoezelensenteret har de aktive eller passive miljøer hvor de kan sette brukerne der det passer. På Snoezelensenteret kombineres et behagelig miljø som stimulerer sansene, med spesielle kombinasjoner av lyd, lys, vibrasjoner og ulike lukter, i tillegg til vannaktiviteter. Snoezelen gir mulighet for behandling, opplæring og opplevelser, og kan også bidra til kartlegging av betingelser som øker livskvaliteten for personer med spesielle behov. Mange tilbud, mange muligheter

Ergostart blir tatt i mot av Jan Erik Holen, som er Snoezelensenterets altmuligmann. Han er egentlig lydtekniker, og fungerer som tekniker, men i følge ham selv tar han i et tak der det trengs. Det kan være som gartner, innen rengjøring, som videofotograf eller som snekker. Han viser oss rundt på senteret, som befinner seg i Ottestad, like sør for Hamar, med utsikt til Vikingskipet. Han påpeker at han har med det tekniske på senteret å gjøre, vedlikehold osv. Det faglige har de selvfølgelig fagfolk av forskjellige kategorier til å ta hånd om, men det er ikke til å unngå at man tråkker litt i hverandres bed av og til. Og Jan Erik må ofte på grunn av det praktiske være tilstede ved bruk av de ulike aktivitetene.

Vi går gjennom de forskjellige avdelingene fra «bryterrommet», hvor brukerne får prøve seg på utfordringer som dreier seg om handling/årsak. Brukeren betjener brytere som får forskjellige ting til å skje. Jan Erik kan fortelle eksempler på hvordan slik trening har blitt overført fra bryterrommet til situasjoner i dagliglivet til brukerne, ikke bare når det gjelder brytere, men også andre ting. – Det som er viktig, sier han, er at brukerne kommer hit hvor fagpersonalet og hjelperne kan være med og observere hvordan brukeren responderer på stimulans av veldig ulik art. På den måten kan det avdekkes eventuelle muligheter som kan utnyttes til konkrete ting, som kan komme til nytte i hverdagen.

Ved et speil hvor det er hengt opp fluoriserende strimler foran, stopper Jan Erik opp og forteller hvordan personalet oppdaget at en person, som var betegnet som fullstendig blind, likevel fulgte pendelbevegelsen til disse strimlene når de ble satt i bevegelse. Da dette ble oppdaget, måtte Jan Erik løpe av gårde etter videokameraet og sørge for å få det dokumentert. Filmen ble studert i ettertid, og de ble enige om at de ikke kunne ta feil. Det førte til at filmen ble sendt videre til dem som hadde det medisinske ansvaret for denne personen, som igjen resulterte i at denne personen fikk et annet behandlingsopplegg.

Før denne hendelsen gikk man ut fra at personen ikke oppfattet noe av det som foregikk rundt ham. Han var i tillegg døv. Har man greid å gi ett menneske en bedre hverdag, så har man oppnådd mye. På vår runde på senteret legger vi merke til bruken av farger i de forskjellige rommene, og hvordan fargene er dempede og harmoniske, og går i pastell. På spørsmål om det er en bestemt plan bak dette, sier Jan Erik at de har gått ut fra «vanlig» fargesymbolikk, og benyttet det som betegnes som vesentlig rolige farger.

I den forbindelse kan Jan Erik også berette en historie om en bruker som hadde hatt god hjelp av senteret, selv om det ikke var direkte følge av aktivitetene. Dette var en bruker som hadde fått egen, nyoppusset leilighet. Brukeren fant seg imidlertid ikke tilrette i denne leiligheten. Han var urolig og tildels utagerende. På senteret derimot var han rolig og avlappet. Dette fikk fagpersonalet til å undre seg litt, og det ble til at fargevalget ble mistenkt. På spørsmål om hvilke farger som var benyttet i leiligheten, fikk Jan Erik svaret at det var benyttet rødt. Jan Erik vil betegne det som veldig rødt. Etter ny omgang med andre, roligere farger, ble brukerens adferd i leiligheten helt endret.

Ved senteret er det også mulighet for vannaktiviteter. De har et stort og et lite basseng, begge bassengene er godkjente som terapibasseng og egner seg godt til vanntilvenning, og temperaturen er behagelige 33°C. I det store bassenget er det sklie, forskjellige hjelpemidler, leker og i tillegg musikkanlegg. I tilknytning til bassengene er det garderober som er tilpasset rullestolbrukere, og badstuer.

Erfaring teller
I de forskjellige rommene, eller avdelingene, ser man at det finnes mye utstyr som egentlig ikke ser helt «serieprodusert» ut. Selvfølgelig er utstyret hovedsakelig innkjøpt, men det finnes også mye som er tilpasset på stedet, eller til sammenhengen hvor de skal benyttes. I følge Jan Erik er de nødt til å gjøre det på denne måten. I mange tilfeller finnes det ikke utstyr som imøtekommer kravene på en tilfredsstillende måte. Da må man improvisere, og se etter løsninger fra andre steder. Det er likevel det faglige som danner grunnlaget for alle valg som blir tatt i forbindelse med utvikling av slike ting. En annen faktor er selvfølgelig budsjettet. Alle som har befatning med hjelpemidler, vet at prisene kan være høye på mye av det, og derfor er det viktig at man sparer penger der man kan,
uten at det går ut over brukergruppen.

Jan Erik kan fortelle at de i sin tid kjøpte inn en «lydkasse» som skulle benyttes til å ligge på, samtidig som høyttalere inne i kassen skapte både lyd og vibrasjon. Denne kassen var egentlig litt for liten til at en litt stor person fikk plass på den. Jan Erik fant ut at han skulle kikke litt på systemet, og det hele endte med at de gikk i gang med produksjon av en liknende kasse, men i tilnærmet dobbelt størrelse og til betraktelig lavere pris. Jobben med å produsere denne kassen fikk snekkeravdelingen på Åkershagan. Dermed har man fått både i pose og sekk.

Ikke bare lek
Når man som uvitende går rundt og ser på tilbudene ved Snoezelensenteret, kan man bli fristet til å tro at dette er et ypperlig sted for lek, morro og sosiale aktiviteter. Det er virkelig et vell av utstyr til alle slags tenkelige aktiviteter. – Og selvfølgelig kan man leke og ha det gøy her, sier Jan Erik, men det er ikke hovedmålet med dette. Hovedmålet er å observere brukere med spesielle begrensninger, gi trening til brukere som trenger det og gi stimulans til dem som trenger det. Før brukerne får lov til å komme hit med sine hjelpere, assistenter eller foresatte, må ledsagerne gå gjennom et eget kurs. Dette er for å få en mest mulig effektiv utnyttelse av den tiden de har til rådighet her, og for å kunne få noe ut av oppholdet. Tidsskjemaet er forholdsvis stramt, med 70 – 80 besøkende pr. uke. Men likevel; i blant er det lov å bare leke og ha det moro. I vinterhalvåret er senteret åpent på mandagskvelder, så hvem som helst kan komme og benytte fasilitetene. Dette varer frem til påske, og har vært meget populært.

Først i Norge
Åkershagan opplaerings- og aktivitetssenter var først ute i Norge med dette konseptet, da i samarbeid med Torshovsenteret. Nå er det Stange Kommune som er «eier» av Snoezelensenteret, og driften er etter hvert blitt utvidet. Nå drives også en del salg av innredninger til slike sentre, som for øvrig er stigende i antall. Det er kommet til flere sentre i Norge, og i utlandet er denne typen sentre blitt veldig vanlig. Jan Erik er av den mening at slike sentre er viktige på flere måter. For det første har man hensynet til brukerne; de har et sted hvor de kan komme og få kvalifisert hjelp og veiledning. Dernest har man fagmiljøet som bygges opp ved et slikt senter. Det strekker seg fra teknisk personale til spesialpedagoger, og den tette kontakten mellom de forskjellige grenene gir en total kompetanseheving som er uvurderlig. Derfor bør man strebe etter å øke antallet sentre, og ytterligere styrke kompetansen ved å benytte fagfolkene ute blant brukerne, istedenfor sentralt i en eller annen skrivebords- eller
saksbehandlingsjobb.



Sansehjelpemidler og sanserom – Hva er det?

Leave a reply

Ergostart har vært på besøk hos Amajo AS, som er en av Norges største leverandører av sansehjelpemidler, for å få et innblikk i hva begrepet sansehjelpemidler innebærer, og for å prøve å formidle våre erfaringer til våre lesere.

I Nederland hadde det i flere år blitt arrangert en slags «opplevelsesdag» for brukere ved en større institusjon (De Haartenberg). Det var tivoli, kinoforestillinger osv. Imidlertid falt de tyngste brukerne utenfor, da alle disse inntrykkene og lydene ikke betydde noe for dem. En av medarbeiderne, Ad Verheul, begynte sammen med noen kolleger å se på hvordan disse brukerne reagerte på farger, fargenes bevegelser og mønstre. De prøvde å finne ut hvordan også disse kunne stimuleres på en måte som ga dem mening. Dette resulterte i det første sanserommet hvor brukerne fikk oppleve sansestimuli ved hjelp av farger og lys, lyd og taktile opplevelser, i for eksempel ballbasseng. Speilkulen, kjent fra diskoteker, var også et av de første hjelpemidlene som ble tatt i bruk.

Starten
Ergostart ble tatt i mot i Amajos lokaler på Hagan i Nittedal. Vi ble noe forundret da vi hadde problemer med å finne riktig hus. Vi hadde adressen, men syntes ikke det stemte med hva vi forventet oss. Lokalet de holdt til i gjenspeilet disse ildsjelenes holdning, kan man si. De holder til i noe som ser ut til å være en helt vanlig tomannsbolig, og man blir også tatt i mot som om man kommer hjem til noen.

Annie var på besøk i Nederland for å se og lære om dette nye de drev med. Det hun fikk med seg av inspirasjon derfra, tok hun med seg hjem og benyttet i sitt videre arbeid. Midt på åttitallet fikk hun muligheten til å være med og lage det første sanserommet. Det skulle installeres av Stange Kommune på Åkershagan, da medarbeidere derfra også var med på besøket i Nederland. Dermed var det i gang, og derfra har det vært bygd stein på stein frem til det vi ser i dag.

De er foreløpig tre ansatte, men har utlyst en stilling til. To av dem som er der i dag, Annie og Turid, er begge ergoterapeuter, og har som hovedoppgave å være veiledere og konsulenter, mens den tredje, Saskia, har ansvaret for logistikken. De produserer veldig lite selv, og deres produktspekter er hovedsakelig basert på import fra Sverige, Danmark, England og Tyskland, og dermed blir logistikken viktig. Annie er den som startet firmaet, og starten for over 20 år siden hadde sin grunn i at hun så store mangler ved det tilbudet som var tilgjengelig. Hun begynte med leketøysbrytere, og fant ut at disse faktisk kunne brukes til noe meningsfylt, ikke bare til å trykke på.

Tenkemåte
– Disse bryterne er vel ikke noe å ha? Trykke på en bryter og heise ting opp og ned er vel ikke meningsfylt? Det var reaksjonen fra bl.a. kjente pedagoger i Danmark, sier Annie, og der er vi inne ved kjernen av hva dette handler om. Det å heise ting opp og ned er kanskje ikke i seg selv veldig meningsfylt, det man må gjøre er å sette tingene inn i en sammenheng. Man må bruke kreativitet og sette eksisterende ting sammen på nye måter som gir mening. Hele tiden må man tenke nytt og tilrettelegge for situasjonen. For eksempel kan man, om man skal lese et eventyr eller ha en sketsj hvor alle skal vaere med, lage en innretning hvor den, eller de svakeste av dem som er med, nettopp kan benytte en bryter til å sette i gang, f.eks en giraf eller skru på et lys. Det kan være nettopp dette fellesskapet som skal til for at hjelpemidlet skal bli meningsfylt, og som gjør at denne personen skal kunne føle seg delaktig.

Alle mennesker er forskjellige, og alle mennesker har forskjellige behov, men alle har et behov og en rett til å delta. Derfor må man finne nye vinklinger for å kunne tilpasse behovet i forhold til situasjonen. Dette gjelder alle hjelpemidler og alle andre ting som benyttes i det daglige. I følge Turid er en ball ikke bare en ball, men et redskap, og man må ha en en «reodorsk» måte å tenke på, eller kanskje mer en «reodorsk» livsinnstilling, for å variere aktiviteten for den som trenger stimulering av sanseapparatet.

Individuell veiledning sansehjelpemidler
Både Annie og Turid vier mye av sin tid til individuell veiledning, enten personlig eller via telefon. De sier begge at det er veldig viktig, både for dem selv og for brukeren, at de blir kjent med nettopp denne personens behov og preferanser. Hvis man har glede av en aktivitet, blir man ikke bare glad av den, det blir også lettere å lære og ta til seg stimulans av den. Det handler altså ikke om kun å tilby et sansehjelpemiddel og være ferdig med det, men om å se en helhet.

Det skal gi mening for brukeren, men det skal også gi mulighet for variasjon for eventuelle assistenter og andre hjelpere. Dette er et meget viktig element som kanskje ikke har fått så mye fokus, men som i følge Annie og Turid er en grunnleggende faktor for meningsfylt bruk av slike hjelpemidler. Man kan tenke seg selv om man skal gjøre samme handlingen med samme ting gang etter gang, så kan man bli litt lei og miste motivasjonen. Da er man tilbake på null. Men ansvaret for variasjon og nytenkning ligger ikke bare hos leverandørene av hjelpemidlene. Også personalet ved institusjonene har et stort ansvar for nytenkning i sitt daglige virke. Mange er flinke til variasjon, men man kan lett «stivne» etter lang tid i samme jobb og samme situasjon. Dette resulterer i et dårlig tilbud til brukerne. Men ansvaret må deles med arbeidsgivere og ledere. Det er et sammensatt problem som kan løses med forholdsvis enkle grep, som for eksempel motiverende kurs.

Utviklingen av sansehjelpemidler
Fra den spede begynnelsen på åttitallet, med mangefargede brytere, til i dag, har det vært stor utvikling, både når det gjelder variasjon i utvalget og måten man tenker rundt sanserom på. Fra å vaere gode rom å være sammen i, legger man i dag større vekt på muligheten for brukerne til selv å påvirke de ulike effektene. Utviklingen gjelder også fagmiljøenes anerkjennelse av sansehjelpemidler. Med økning av aldersgrensen for rett til slike hjelpemidler fra 18 til 26 år, er man kommet et godt stykke på vei.

Utvalget i dag består av alt fra helt enkle ting som baller og klosser, til komplette sanserom bestående av projiserte fargemønstre eller bilder på veggen, senger og stoler med innebygd lydopplevelse, ballbasseng med skiftende farger og fiberoptisk belysning. Det finnes bevegelsesstyrte lydsystemer hvor brukeren kan spille toner ved hjelp av bevegelser og andre høyteknologiske løsninger. Men stadig er det mangler ved det eksisterende som er hoveddrivkraften bak all utvikling, og innovatørene er de som har egenskapen til å se dette, redesigne og sette ting og mønstre sammen på nye måter etter egen erfaring og kunnskap.

Noe av det siste innen sansehjelpemidler her i Norge er det som kalles kuledyna. Den forhandles under navnet Protac og er en dyne som inneholder plastkuler som kan være av forskjellig størrelse. Denne dyna har på grunn av disse bevegelige plastkulene, og sin tyngde, en terapeutisk virkning ved at den gir brukeren en følelse av «omfavnelse», og at den stimulerer huden på en slik måte at kroppen frigir beroligende stoffer. Denne dyna har i følge brukere en meget god effekt på mennesker med lidelser som sansemotoriske problemer, taktil overfølsomhet, DAMP-problematikk, døvblindhet, søvnproblemer, spastisitet og autisme. Disse menneskene har ofte vansker med å merke kroppen sin, og får dermed en nedsatt kroppsoppfattelse, noe kuledyna kan bidra til å redusere.

Vi ble også fortalt at kuledyna kan erstatte medisinering. Nettopp det store utvalget av ulike produkter for ulike sanser, gjør at behovet for individuell tilrettelegging er stort. Det handler ikke bare om individuell tilpasning for øyeblikket, men også for fremtiden. Det skal være mulig å benytte et slikt hjelpemiddel langs en tidsakse i individets utviklingstrinn. Annie og Turid er samstemte i at en slik tilrettelegging, og en individuell oppfølging og rådgivning, er nærmest å betrakte som Amajos
filosofi.

Vi må også legge til at Amajo har utstilling av komplette sanserom i sine lokaler, både et sort og et hvitt, i tillegg til hylleutstilling av leker til trening. En oppsetting av lydsystemer er under utarbeidelse, og her finnes også husker, hengekøyer og et rom med produkter for demente. Til Amajo kan man etter avtale komme for utprøving og veiledning. De driver også direktesalg fra sine nettsider. www.Amajo.no




Fjellrypa og klesmerket Made to Fit

Fjellrypa – Made To Fit

Leave a reply

Fjellrypa ble etablert av Eli Skoland for vel 10 år siden, de omsetter egendesignede fritidsklær og driver systue på Skarnes. Fjellrypa har mottatt kvalifiseringsstøtte på 200.000 kroner fra regionalt forskningsfond Innlandet for å drive forskning i samarbeid med SIFO under tittelen «Made To Fit» og forbereder nå et internasjonalt innovasjons- og forskningsprosjekt. Vektlegger klær for trivsel og integrering.

«Made To Fit»
Hvis man har sett litt på tv serien Uten Grenser på NRK, har man kunnet se hvor mye deltakere som har proteser har slitt med klær som går i stykker. Gründer Eli Skoland har trolig skaffet seg en nisje som kan sikre fremtiden til Fjellrypa, med støtte fra Innovasjon Norge på 175.000 utarbeider hun i disse dager en konkret plan for forretningsområdet. Sammen med designer og modellist Jenny Tinglum, skredderne Andzelica Abramoviene og Wanna Thooptia er hun nå i full gang med utviklingen av prosjektet Made To Fit i nye lokaler i Funnefossgården i Sør-Odal. I dag er det ikke mange sømfaglige miljøer igjen i Norge, og noen ganske få aktører tilbyr ferdige produkter innen bekledning beregnet på personer med ulike funksjonsnedsettelser..

Det var på bygda det skulle bli «business»
I systua i Funnefossgården skreddersys det både klær til kvinner som Liv Tone Lind som deltok i Uten Grenser på NRK, og kunder som ikke har noen spesielle behov men bare ønsker seg noe som er sydd spesielt til dem Glidelåsskifting, reparasjoner og omsøm er det også mulig å få utført. Trafikken har helt klart tatt seg opp siden de nye lokalene ble tatt i bruk. Nå satser Eli Skoland og hennes medarbeidere for fullt på å lage funksjonelle og attraktive klær til funksjonshemmede med spesielle behov. Klærne skal tåle slitasje fra proteser og rullestol, det er spesielle hensyn å ta knyttet til varme/kulde og detaljer som gjør det lettere og ta av og på klær. Valg av riktige materialer er en viktig del av arbeidet med tanke på kvaliteten tekstilene bør ha osv. Det kan se ut som Fjellrypa er i ferd med å ta av….

Funksjonellt og trendy
Eli Skoland er i kontakt med mange handikappede med forskjellige behov for å finne løsninger som er både funksjonelle men også trendy. Alle mennesker har rett til klær som passer dem og ser bra ut, men det er ikke slik det alltid har vært for de som har spesielle behov. Modellisten Jenny finner løsninger som kan fungere, som kan passe handikappede med forskjellige behov. Det er utfordrende arbeid, som også gir mersmak da man har kunder som blir så fornøyd med resultatet og som kommer igjen for flere plagg. Det skapes klær som brukes til både hverdag, fest og for ute- og friluftsliv.

Liv Tone med kjole fra Fjellrypa

«Vi kvinner tenker på alt»
Ved å fokusere på funksjonalitet, estetikk og kvalitet har de funnet en nisje som forhåpentlig sikrer omsetningen fremover. Som gründer gjelder det å være utholdende, Eli ivrer etter å komme videre med å tilpasse klær til funksjonshemmede. Kundens behov, og hvilke aktiviteter som klærne skal brukes til er det viktigste i dette arbeide og derfor er det avgjørende for Eli Skoland å ha en tett dialog med kundene for å imøtekomme deres ønsker og behov. Som team jobber de godt sammen i Fjellrypa systue, alle bidrar med gode ideer, forslag til nye løsninger og sikrer at kundene blir fornøyd og ønsker å komme tilbake.

Se på www.fjellrypa.no for mer info om hva som tilbys, ta også kontakt på telefon 48114107 eller på epost eli.skoland@fjellrypa.no





Bardum AS har inngått sponsoravtale med Thomas Jacobsen

Leave a reply

Bardum sponser en av Norges beste sittende alpinister. Thomas Jacobsen er en inkluderende og ambisiøs gladgutt fra Fredrikstad med et stort pågangsmot. Han er et forbilde og dyktig talent med smittende godt humør. Han utstråler positivitet og engasjerer seg i alle.

En god venn av Thomas omtaler han med følgende ord: ”Thomas Jacobsen er utadvendt og omgjengelig, og kommer i god kontakt med alle han møter. Han har en vinnervilje og et konkurranseinstinkt høyere enn de fleste andre, og har alle forutsetninger for å lykkes innen sittende alpint (sitski).”

Thomas har alltid vært en aktiv gutt, men den 12. oktober 2008 gikk ting fryktelig galt i en eliteseriekamp i innebandy. Fra å være tømrer og eliteseriespiller, tok livet en brå vending. En takling resulterte i at han ble lam fra livet og ned. Livet ble snudd på hodet, og slutten på innebandykarrieren ble starten på et liv i rullestol.

Ved hjelp av rehabilitering på Sunnaas og enestående støtte fra familie og venner, satset Thomas friskt på nytt. En ny start i Oslo med studier og kjelkehockey, ga raskt resultater. Etter kun ett år på kjelkehockeylandslaget, ble debutsesongen kronet med bronse i OL 2010 i Vancouver. Allerede året etter ble Thomas utnevnt til kaptein på landslaget. Han har blitt kåret til banens beste spiller flere ganger og avgjort mange kamper under internasjonale turneringer.

Den 1. desember 2011 ble han skadet på nytt. I en landskamp mot USA ble han taklet i brystet og mistet følelsen fra halsen og ned. Skaden viste seg heldigvis ikke å være varig, men opplevelsen satte sine spor. Thomas ønsket ikke å sitte i kjelken igjen. Etter mye hard trening og masse støtte, er det nå sitski som gjelder. Thomas er en av landets beste sitski-kjørere og satser alt mot Paralympics 2014 i Sochi.