Varmehjelpemidler er betegnelsen på tekstilmateriale i form av vott/sokk eller annet plagg som er påsydd eller påført et elektrisk varmeelement bestående av en tynn og fleksibel varmetråd. Ved å sende en elektrisk strøm fra et oppladbart batteri gjennom tråden, vil det oppstå en varme. Denne tilleggsvarmen skal erstatte kroppsdelens reduserte evne til selv å generere varme, ofte som følge av skader eller annen sykdom som hindrer normal blodsirkulasjon.
Regulering av varmen gjøres enten automatisk med en liten termostat plassert hensiktsmessig i selve plagget, eller
med en utvendig regulator hvor brukeren selv kan stille inn ønsket varme.
Tema informasjon om varmehjelpemidler
– Varmehjelpemidler – hva er det?
– En ny verden med varmehjelpemidler
– Varmehjelpemidler
– Test av varmehjelpemidler
Sikkerhet ved varmehjelpemidler
Produsenten av slikt utstyr har lagt ned betydelig arbeid i å avdekke mulige faremomenter, hvordan de oppstår, og hvordan de kan unngås. Utstyr av denne type er underlagt direktiver for medisinsk utstyr, og kan i Norge godkjennes av NEMKO. Felles for alle er at de kan avgi for høye temperaturer, enten i enkelte punkter eller over større flater. For å unngå slike problemer er det brukt store resurser på testutstyr, produktutvikling og produksjonsmetoder som skal gi sluttproduktet en optimal sikkerhet. Blandt annet benyttes utstyr for langtidsregistrering av temperaturer og termografiske kamera for å avsløre feil, og for å dokumentere utbedringer.
Tilpassing av varmeelement
Selv om det er lagt stor vekt på å lage produkter av høy kvalitet og sikkerhet, vil det alltid være muligheter for at det kan oppstå feil. I de registrerte tilfellene av avvik vi har blitt kjent med, skyldes hendelsene feil sammensetning eller uriktig bruk av utstyr mer enn funksjonsfeil. Den største faren ligger i overoppheting av varmehjelpemiddelet. Ved henvendelse til brannskadeavdelingen ved Haukeland Sykehus har vi fått det råd å ikke la hud utsettes for temperaturer over +42°C over lengre tid. For best mulig tilpassing har leverandøren derfor utarbeidet et måleskjema hvor opplysninger om klientens størrelse, areal som skal tilføres tilleggsvarme og andre relevante data bør fremkomme.
Batterispenning og varmeflate er i utgangspunktet de viktigste kriterier for å dimensjonere et riktig varmehjelpemiddel. For øvrig er følgende vurderinger lagt til grunn ved tilpassing av et varmeelement: Varmehjelpemiddelet skal ikke benyttes som «en øyeblikkelig oppvarmer», men å tilføre klientens kroppdel en tilleggsvarme der vedkommende normalt fryser eller føler seg kald. Varmeflaten skal holde en temperatur på rundt 37°C jevnest mulig fordelt over hele arealet. Det bør unngås punkt- temperaturer på over +42°C . I mange tilfeller er det ønsker om konsentrert varme over skade- eller amputasjonsted. Derfor må ofte et varmehjelpemiddel spesialtilpasses.
Hvem kan søke om varmehjelpemidler?
Ref: Regler for saerskilte hjelpemiddelgrupper – utarbeidet av Rikstrygdeverket, Arbeids- og rehabiliteringsdivisjonen. «Det kan gis stønad til hansker/ votter, sko/sokker og såler med varmeelement dersom sykdom gjør at vedkommende har vesentlig og varig innskrenket alminnelig funksjonsevne på grunn av anfall av blodåresammentrekninger i fingre/ tær som utløses av kulde og fører til unormal blekhet og cyanose. I utgangspunkett gis det et sett utendørs vintersko.
Tilstanden vil kunne foreligge ved primær arteriosklerose, vaskulitter og vasospasme i en eller annen form samt ved en rekke andre sykdommer som leddgikt, systemisk lupus erythematosus, kryofibrinogenemi etc. Eller ved svekket muskelfunksjon, for eksempel visse former for cerebral parese, polio o.a. Det skal alltid foreligge anbefaling med diagnose fra lege og det skal alltid vurderes om andre rimeligere hjelpemidler kan avhjelpe funksjonshemmingen.» Ergoterapeuter og fysioterapeuter står bak de fleste anbefalinger og søknader om hjelpemidler til hjelpemiddelsentralene. Derfor er det viktig at det gis en bedre orientering til denne gruppen om at det finnes tekniske hjelpemidler som kan avhjelpe mange plager.
I vårt arbeid møter vi svært ofte personell innen helsesektoren som sier de ikke visste om at det fantes slike hjelpemidler. Det betyr jo bare at vi må bli flinkere til å informere gjennom de organer som leses av de riktige personene.
