Terje Holm tok over Harley-Davidson Trondheim sammen med en kamerat i januar i år. Det har vært mye hardt arbeid, men utrolig morsomt å lykkes. Det var et behov i Trondheim, som vi tydelig har dekket, sier Terje. I butikken selger de et imponerende utvalg Harley-Davidson motorsykler, og tilbehør til disse. Du finner alt du trenger på ett sted. Det er også enkelt å ha med seg Bingo mobile casino når man er ute og kjører. I tilegg finner du kjøreutstyr som klær og sko, og en mengde morsomme saker, som kopper, klokker og belter. Du finner til og med en adressebok laget av resirkulerte nummerplater.

– Jeg synes det er artig å drive med kunder, ha fokus på service, på at kunden blir fornøyd og at han kommer tilbake. Det er fint å holde på med noe man liker
– men det er mye arbeid. Det krever mye innsats, men når interessen er der, er det lettere å holde på. Når vi ser at vi lykkes, er det fint, sier Terje.

Han forteller videre at han tidligere jobbet i butikken Hot Rod i sentrum.
– Der har vi solgt klær og motorsykkelutstyr i mange år. Vi fikk mange tilbakemeldinger på at det var behov for å ha et større utvalg innenfor Harley-Davidson. Han som drev butikken før hadde ikke satset så mye på klær og sånt, så det var et udekket marked. Da han bestemte seg for å selge, var det flere som syntes jeg burde overta butikken. Etter hvert modnet tanken, og vi bestemte oss for å overta. Arbeidet begynte i fjor vår, og vi har jobbet hardt
siden. Det var en del andre interessenter inne i bildet, men vi var glade for at vi fikk tilslaget, sier han fornøyd.
– Det er mye å sette seg inn i. Vi skal ha helt nytt dataanlegg, slik at vi kan gi bedre service til kundene, vi har bygd om hele verkstedet, og importert mye klær og utstyr. I tillegg jobber vi selvfølgelig for å ha et godt tilbud til kundene, gjennom god kontakt med Harley-Davidson i USA.

Konkurransemenneske
Terje er ikke ukjent med konkurranse, og han våger å satse.
– Jeg mistet hånden da jeg var tolv år gammel, og opp gjennom tidene har jeg drevet med mye idrett, sier han. Blant de idrettene han har vært innom er svømming, sykling, langrenn, kampsport/kung fu og stuping. Han forteller at han har drevet med aktiv konkurransestuping.
– Det finnes ikke egen klasse for funksjonshemmede. Så der konkurrerte jeg i ordinær stuping. Plasseringene ble bra. Han har en femte plass i NM, og er Norgesmester som baser, de over 35 år.
– Når vi stupte i tårn, måtte vi ha med et håndstående stup også. Det kan være en utfordring for meg som mangler
hånden fra albuen og ned. Jeg fikk derfor laget et ortopedisk hjelemiddel, en egen protese som utlignet høydeforskjellen, slik at det var mulig å gjøre håndstående stup fra 10 meteren, han smiler.
– Stuping er en fin idrett, spennende og utfordrende.
– Jeg har også vært på handikaplandslaget i langrenn. Da var jeg med på Paralympic både på Lillehammer og i Nagano. Langrenn er også en fin idrett, som gir variert trening. Forberedelsene besto i, i tillegg til skigåing, både av sykling, skøyter, rulleski, vektløfting
… jeg løfter vekter med kloa også. Ikke noe problem. I min klasse brukte man en stav når man konkurrerte, så for det meste trente jeg med det. Terje tenker seg litt om,
– Det finnes en egen protese som man kan bruke når man går på ski. Den er hul inni, slik at man kan putte staven
ned i. Det kan være lurt å bruke to staver for å unngå skjev belastning i ryggen. Når man er ung, kjenner man ikke så mye til det, men når du blir eldre, så kjenner man det litt lettere. Da er det lurt å være i forkant. Selv bruker jeg kloa og holder rundt staven med den når jeg er ute og går på ski nå.

Kroken
Terje bruker protesen med krok på til det meste. Han vet at det er andre alternativer, men sier at han ikke er i tvil om at det er krok som fungerer best for ham.
– Det er lettere å gripe, skrive på pc, ta tak i ting og å bære med krok enn med en kunstig hånd. Han tenker seg
litt om og sier,
– Den kunstige hånden er mest til pynt. Man får ikke til å gjøre noe særlig med den. Det sitter litt i hodet til folk det også, at det kan være vanskelig å vise seg med krok. Det er kanskje verre når man er voksen og mister en arm. Da er man kanskje mer opptatt av utseendet, at det ser rart ut. Jeg var tolv år da jeg mistet hånden, og når du er ung, da velger man kanskje det mest praktiske? Den innstillingen har ført til at han får til det meste,
– Jeg får jo til alt, det er ingenting som begrenser meg, smiler han,
– jeg kommer ikke på en ting jeg ikke klarer. Og er det noe nytt, noe jeg trenger, tar jeg bare kontakt med Hans
Petter, Bjørn, eller Tom på Trondheim Ortopediske Verksted, og da får de det til. Jo mer innviklet og utfordrende det er, jo mer spennende synes de det er.

– Jeg sykler mye og har blant annet syklet Birkebeineren fire ganger. Både når jeg kjører motorsykkel og vanlig sykkel, bruker jeg kroken. Jeg bruker den til å styre kløtsjen med, gassen er på høyrehånden. Jeg hadde tidligere en motorsykkel som ble bygd om, slik at jeg hadde alt på høyrehånden. Det fikk jeg bygd om på Norsk ortopedi og dekket av NAV. Det ble litt mye ting på en hånd, så nå kjører jeg vanlig sykkel. Jeg kjører bil også, uten ombygging. Jeg søkte om å få en forbedring av den jeg har, og fikk innvilget ombygging av bilen, med kule på rattet og viskere på høyresiden, men jeg har latt det ligge på is foreløpig, i og med at jeg kanskje skal bytte bil.

Travel hverdag
Selv om konkurransene er lagt på hylla, er hverdagen fortsatt svært aktiv. Mens vi sitter og prater, kommer det stadig folk inn i butikken, og telefonen ringer. Det er tydelig at stedet er populært, og at kundene trives.
– Det ligger i øverste hylle, sammen med demoarkene, svarer han kollegaen.
– Akkurat i dag er det ikke så mye folk. Det var en gjeng tidligere i dag som var innom før de kjørte til Åre, sier han. Han forteller at miljøet er ganske stort i Midt-Norge.
– Vi har den største gruppen med Harley-Davidson sykler. Neste uke er vi ca. 30 personer som reiser til USA. En av kundene som er innom, spør
– Hva skal du kjøre når du er over da? Terje svarer at han er satt opp på Road King.
– Det er det samme som meg det, svarer kunden. De skal begge kjøre Route 66, Da kjører vi over 400 mil, et godt
stykke. Det er vel varmen som blir den største utfordringen. Etter det blir det et Harley Davison treff i Las Vegas. Det blir artig! forteller Terje blidt.

– Det er to og halvt år siden vi bestilte turen, og nå er det bare en uke igjen. Det er meldt 40 grader i Las Vegas, men det er ikke så ille i Chicago, der kan det bli litt regn. Dette blir skikkelig artig. Siden Terje bruker protesen med kroken til det meste, også når han kjører sykkel, er det ikke noe problem å låne en sykkel i USA.
– Siden jeg kjører med kloa, så kan jeg kjøre så å si alle sykler. Tidligere hadde jeg min egen sykkel, men siden jeg begynte her, og vi kan bruke demosyklene, er det ikke så stort behov for å ha egen sykkel. Det er greit å få kunnskap om syklene gjennom kjøringen. Du får en egen følelse for hver sykkel og hvordan den er.

Han forteller entusiastisk om følelsen med å kjøre motorsykkel. – Friheten.
Han smiler – det er noe eget med å kjøre motorsykkel, uansett hvilken sykkel du har. Det er noe spesielt med den følelsen. Du har et felleskap med andre som også kjører sykkel. Nesten samme hvem du møter som kjører sykkel så hilser de, vi treffes, vi stopper og kjører sammen, osv.

Tidlig interessert i motorsykler
Terje startet å kjøre sykkel i femtenseksten års alder.
– Jeg likte både å kjøre og mekke. Da var det jeg utviklet tålmodigheten min. Det er krevende å skru og mekke med en arm. Du må holde fast muttere og skruer med en klo. Jeg ville ikke ha hjelp, dette skulle jeg klare selv. Han rister på hodet og ler litt,
– Fjortis-ting det. Nå kan jeg godt ta i mot hjelp hvis noen tilbyr seg det. Det har jeg ikke problemer med. Men i ungdommen var det viktig å kunne gjøre tingene selv.
– Jeg hadde en del forskjellige sykler når jeg var yngre. Så gikk det noen år hvor jeg ikke hadde sykkel, men så tok det seg opp igjen for ca ti år siden. Det er sånn som skjer over natten, man tar opp et blad som viser en fin
sykkel, eller en kompis har sykkel. Jeg kom jo mye i kontakt med miljøet da jeg jobbet på Hot Rod, siden de har mye utstyr der. Dermed vokste interessen igjen. For noen år siden var Harley-Davidson, og motorsykkelmiljøet generelt, forbundet med litt skumle typer og miljøer. Men nå er det ikke sånn, nå er det alle forskjellige folk i forskjellige MC klubber. Du må ikke ha den og den sykkelen for å være med i en MC klubb. Stort sett reale folk som
kjører sykkel. Ikke mange skumle folk, var før i tiden. Men ikke nå
– det finnes noen som drar ned snittet, men jevnt over er det greie folk.

Han kjenner ikke så mange funksjonshemmede som kjører motorsykkel.
– Jeg kjenner et par som kjører trike, en trehjuls motorsykkel, men ikke noen med amputasjoner. Han tenker seg litt om.
– Det er en som har ringt meg sørafor. Men ellers ikke. Han forteller at han etter hvert tror det kommer til å bli flere funksjonshemmede motorsyklister.
– Vi skal begynne å forhandle triker, og skal samarbeide med en fra Vestlandet. Han kommer opp til våren med noen sykler, som man kan se. Når noen ønsker å kjøpe en trike, så kjøper de sykkelen her, og så sendes den ned til Nederland for å bli bygd om. Deretter kommer den tilbake til Norge. Man kan velge flere ulike sykler. Utgangspunktet er en «vanlig» sykkel, som blir bygd om. Da kan mange bruke den, selv om man ikke klarer å holde balansen helt selv. Da blir det mulig for flere å kjøre motorsykkel. Han forteller at han bestandig har hatt mye tålmodighet, og det har ikke vært noe problem å få til ting.
– Jeg har ikke hatt så mye motgang, men jeg tror at jeg, gjennom handikapet mitt, har fått et ønske om å få til ting. Å gjøre ting. Å lykkes. Liker utfordringer. Gjør det jeg har lyst til. Vi hadde som motto på Lillehammer å flytte grenser. Det er noe jeg lever etter.