Adaptor AS tenker på hele personen, ikke bare tiltak. Det er ikke bare det å være i arbeidspraksis som er relevant. Hva med personens ønsker, drømmer og visjoner for fremtiden?

Vi tenker helhet i det vi driver med og tør å ta en sjanse på å la det stå til. Ved å se den enkeltes ressurser og bruke dem til det beste for personen, lykkes vi i attføringsarbeidet, sier BrynjarUddu. Han snakker for alle i lederteamet i Adaptor AS, som tar imot oss da vi kommer. At engasjementet og viljen til å lykkes er stor, er det ikke tvil om. I dag har Adaptor 28 «vanlige ansatte» og 105 personer inne på ulike attføringstiltak. Dette er en bedrift som har vært i rivende utvikling de siste årene. Adaptor AS ( tidligere Blindes Produkter AS ) ble startet i 1971, da som Blindeforbundets heimearbeidssentral, hvor blinde satt hjemme hos seg selv og produserte ulike produkter for salg. I 1973 startet de med salg av hjelpemidler for synshemmede, og i 1982 ble Hønefoss Arbeidssamvirke etablert. Hele tiden har fokus vært på å tilby funksjonshemmede meningsfylt arbeid. I 2004 ble de tiltaksarrangør for NAV, og det var da utviklingen virkelig skjøt fart. Nå tilbyr de et bredt spekter av attføringstilbud som særpreges av at de som deltar, utfører ulike ordinære arbeidsoppgaver innenfor driften av Adaptor. Vi forventer å møte en administrerende direktør som tar æren for framgangen. Men Frank Gjerding Hansen roser sine ansatte for at de har lykkes med dette.

– Jeg alene kan ikke gjøre stort, men det er disse folkene som er hele ideen og bærekraften bak omstillingsprosessen innenfor attføringsfeltet. Vi har stor kompetanse, både i forhold til synshemning, og attføring generelt. Det er utrolig viktig å få inn folk med kompetanse hvis man skal lykkes med slike prosesser. Med det teamet vi har her er jeg ikke i tvil om at vi skal lykkes! Har de satt seg noe som mål, så lykkes vi, sier
han og gir ordet til de andre rundt bordet. Der sitter avdelingsledere for henholdsvis Nybrott og Hjelpemidler, Jan Borg og Håvard Lund; Pål Olsen som er tilrettelegger og leder for kompetansesenteret, og Brynjar Uddu som er attføringsleder for hele bedriften.

Geir Moen, prosjektleder for «Nytt fokus – ny jobb», mener at de er heldige som jobber i en bedrift som er veldig lydhør.
– Vi har fått lov til å komme med forslag og jobbe frem et attføringskonsept, som vi tenker kanskje kan vise en ny måte å drive tiltak på.

Mange aktiviteter

– Blindes Produkter er både en ordinær bedrift og en attføringsbedrift, påpeker Frank.
– Dette gir en god arbeidstreningssituasjon for dem som skal være under attføring her. De kan arbeide med produksjonen av Jobbfrukt eller Candy Bouquet, eller de kan være med i driften av butikken, Hjelpemiddelavdelingen eller Kompetanseavdelingen. Vi har muligheten til å la folk være i en ordinær bedrift hos oss selv. Vi har 36 plasser med Arbeid med bistand hvor tre tilretteleggere ivaretar deltakere, og så har vi seks plasser med arbeidspraksis, kartlegging og avklaringstiltak.

Vi har også et tilbud for dem som på nåværende tidspunkt ikke er klar for ordinært arbeid. Her i Oslo har vi 32 plasser på varig tilrettelagt arbeid (VTA), og i Hønefoss er det 28.

– Det som er nytt og banebrytende er at vi ikke driver og «pakker muttere i bokser», deltakerne gjør ordinært arbeid. Den enkelte arbeidssøker får et tilbud tilpasset sin kunnskap, sine behov, ferdigheter og ikke minst evner. Vi har et eget rehabiliteringsteam, hvor personer som for eksempel er sosionom eller ergoterapeut kan gå på attføring og drive med rehabiliteringsarbeid ovenfor andre som trenger arbeidstrening og avklaring. Tiltaket gir en god mulighet til å prøve ut sin arbeidskapasitet før man går ut i ordinært arbeid. Dette er et veldig spennende tiltak.

Vi har en dame som er på praksis her nå, som får være med på kartlegging og avklaring av andre som er i bedriften, hun får også være med på møter med NAV og bygge opp hele programmet vårt på det feltet. Arbeidstreningen innenfor butikken gir også muligheter til å forholde seg til internasjonale kunder og gjøre avtaler, og det gir en veldig reell arbeidstreningssituasjon.
– Vi ser konturene av noe spesielt og en nytenkning som mange har lyst til å ha samhandling med, skyter Brynjar inn

Positiv NAV-reform

Samarbeidet med NAV har vært veldig godt. De har et nært samarbeid både på det lokale planet og sentralt. Frank trekker frem at de ønsker å oppsøke NAV og tilpasse seg de ønskene de har.
– Vi samarbeider med dem på alle nivåer. Vi ønsker å yte god service ovenfor den enkelte saksbehandler, samtidig som vi ønsker å ligge i forkant av utviklingen og tilby NAV sentralt tjenester som de trenger.
– Det som skiller oss ut fra mange i bransjen, er at vi har valgt å tenke selv, utvikle nye ideer og være på tilbudssiden ovenfor NAV, sier Geir.
– Jeg vet at det er mange VTA bedrifter som er livredde for krav fra NAV – hvordan skal det gå med oss nå? Vi har valgt å tenke motsatt: hvordan kan vi gi NAV som oppdragsgiver et best mulig tilbud? Vi ser at mange av de tilbudene vi har tenkt ut, blir etterspurt av NAV nå når organisasjonen begynner å finne formen sin. Vi har en koordinator som koordinerer tiltakene våre, slik at vi får en veldig glidende overgang mellom tiltakene. Det gjør at man lett kan flytte fra et tiltak til et annet, hvis man ser at det tiltaket man var på ikke var så hensiktsmessig som man trodde. Dette sparer deltakerne for lange venteperioder mellom hvert tiltak.

Pål supplerer med å understreke at den fleksibiliteten som ligger i deres modell, gjør at det blir lettere for arbeidssøkeren å lykkes.
– Prosessen med å utvikle dette konseptet kom i gang, fordi vi valgte å se på NAV-reformen som veldig positiv. Den representerer nytenking innenfor et system som tradisjonelt sett har vært veldig firkantet, og som har hatt oppgåtte stier. Det viktigste for NAV er selvfølgelig at folk kommer i arbeid, og at individet blir tatt vare på. Likevel er ressurssløsingen som ligger i at mange går fra tiltak til tiltak, både for NAV og den enkelte, viktig å
få bort. Dette tror vi at kan lykkes med gjennom et sømløst tiltak, sier han.

Kompetanse og fleksibilitet

– Alle sammen enes om at vi må ha et system som er veldig fleksibelt og som setter personen i sentrum, ikke systemet, sier Brynjar.
– Hos oss får personen en glidende overgang mellom tiltakene, som for eksempel fra arbeidstrening til arbeid med bistand. Det gjør at personen opprettholder motivasjonen, og slipper å gå hjemme og vente på et nytt tiltak. Dette gjør vi selvfølgelig i nært samarbeid med NAV. Her spiller også kompetansesenteret en viktig rolle. I tillegg til at vi kan tilby hospitering, så kan man få kurs som er relevant og som tilfører personen ytterligere kompetanse, slik at han eller hun blir attraktiv for en ordinær stilling. Det blir et sømløst tilbud.
– Kompetanseavdelingen er en nyopprettet avdeling hvor man skal tilby kurs, både til dem som er inne i et tiltak hos Adaptor ( Blindes Produkter ), og til andre personer. Nå har de for eksempel norskopplæringskurs for innvandrere, både seende og synshemmede, skyter Pål inn. Han påpeker at arbeidspraksis er en del, men kompetanse er viktig, og at det kan være behov for å supplere med kurs innenfor spesielle tema.
– Ta for eksempel arbeidspraksisen i kantinen vår. Når man skal jobbe der, er det naturlig å starte med et hygienekurs i kompetansesenteret. Uten kompetansesenteret ville deltakeren måtte ventet på plass på et kurs som arrangeres av andre, og dermed få et opphold mellom tiltakene. Her kan vi legge et helhetlig attføringsløp, med innputt av den kompetanse personen trenger underveis for å være attraktiv når han eller hun skal ut i ordinært arbeid. En annen fordel er også at vi kan tilby tilpasset opplæring, for eksempel for synshemmede.

Vi har det utstyret som trengs, og kompetansen. For mange kan det være en fordel å være i kjente omgivelser, slik
at det blir lettere å orientere seg. Adaptor AS har god kompetanse på synshemmede, naturlig nok. Men tiltakene er åpne for alle funksjonshemmede. Det som er viktig er å bistå den enkelte til å komme i arbeid. Hovedmålet er selvfølgelig ordinært arbeid, men de er også åpne for at ikke alle, akkurat nå, er klare for å komme ut i ordinært arbeid. Derfor tilbyr de også varig tilrettelagt arbeid. At man har varig tilrettelagt arbeid, trenger ikke å bety at man må ha det resten av livet. Man er åpen for at det på et senere tidspunkt kan bli aktuelt å gå over i andre tiltak, eller få tilført kompetanse i den jobben de har, som for eksempel datakurs via kompetansesenteret. Vi har nettopp gjennomført et datakurs for dem som jobber på VTA. Dette hadde en av våre jobbsøkere ansvaret for å planlegge og gjennomføre. På den måten får han brukt sin kompetanse, og delt den med andre. Det er en del av vår filosofi.

Resultater

– Arbeidstreningen her gir mulighet til å komme ut i ordinært arbeid etterpå. En av dem som deltok i sommerjobbprosjektet vårt, er kommet i ordinært arbeid hos TV2! Før prosjektet ville han ikke tort å søke, sa han, men etter at han hadde vært i sommerjobb her, så torde han å selge seg selv. Da han kom til intervju, var avdelingslederen noe skeptisk, siden arbeidssøkeren var blind, og mente at dette ikke kom til å gå. Arbeidssøkeren ba da om å få snakke med dataansvarlig, og klarte å overbevise dem om at han absolutt hadde den kunnskapen som trengtes. Han var rett person for jobben! Gjennom sommerjobbprosjektet hadde han fått selvtillit og kunnskap om sine muligheter, som gav ham den nødvendige tryggheten! Brynjar påpeker at det er slike historier som gjør at de strekker seg lengre enn det de er betalt for.

Sommerjobbprosjektet er ikke et attføringsprosjekt, men deltakerne blir tatt inn på sommerjobb i ordinære stillinger i Adaptor. Som en rød tråd i vårt attføringsarbeid vektlegger vi å se hele mennesket. Vårt ansvar er det som har med arbeid å gjøre, men vi tar også ansvar for å ha et helhetlig fokus. Vi omsetter det i praksis ved å påskynde eller sette i gang for eksempel dette med individuell plan, transport og assistanse. Det er ofte mange flere forhold man sliter med enn det å komme i jobb. Ofte er det kanskje nettopp de forholdene som må være på plass for at det skal kunne fungere i en jobbsituasjon! Det er noe vi vektlegger i vårt arbeid, sier Geir.

«Nytt fokus – Ny jobb»

Geir Moen leder et spennende prosjekt hvor målet er å utarbeide en ny tilnærming og metodikk for å få synshemmede ut i ordinært arbeid. Det startet opp 1. juni 2006 og er ferdig 31. mai 2009. Det er tenkt at dette skal videreføres som et permanent tiltak. Han forteller at det har vært behov for å ha dette som prosjekt, blant annet fordi forankring av prosjektet i NAV systemet har vært en utfordring. NAV har ønsket tiltaket, men det har ikke passet inn i de tiltaksnumrene som finnes for tiltak i NAV systemet. Det å tenke nyskapende og være en premissleverandør utfordrer både oss og NAV.

– Vi er opptatt av å se hva som må til for å få synshemmede i ordinært arbeid. Derfor har Adaptor vedtatt å sette av penger til dette prosjektet. Det har gitt oss muligheten til å finansiere prosjektet, samtidig som vi har gått inn i en dialog med NAV for å se hvordan NAV kan bidra til finansieringen. Målet er å utvikle en metode som skal kunne benyttes av andre som ønsker å jobbe etter de samme prinsippene, understreker Geir.
– Vi har jobbet i flere år med Arbeid med bistand, og sett at dette er en metode som fungerer for mange. Men, vi har også sett at metoden møter på noen utfordringer når arbeidssøkeren har en funksjonshemning som krever hjelpemidler i arbeidssituasjonen. Hovedtesene i Arbeid med bistand er at man skal raskest mulig ut i en bedrift,
og så skal man få opplæringen sin der. Vi så at dette var en kjempeutfordring for mange synshemmede, og andre med
behov for hjelpemidler. Det er ikke det at hjelpemidlene ikke finnes, men det tar tid å få dem på plass! Det gjør at mange blir gående på sin nye arbeidsplass og vente på et hjelpemiddel som ikke kommer.

I denne perioden får de ikke utført arbeid, og det gir ikke en god start på en jobbkarriere. Dette har også noe med
tålmodighet hos arbeidsgiver å gjøre. Når det kan gå et halvt år mellom første samtale om praksisplass til personen kan være på plass og utføre jobben, er det ikke enkelt for noen av partene. Dette er en av mange grunner for å utvikle en ny metode.

Både Anne Gina og Geir har erfaring fra Arbeid med bistand. Hovedforskjellen er at i «Nytt fokus – Ny jobb» så er deltakerne her på Adaptor AS ( Blindes Produkter ), og jobber sammen i opplæring og utprøvingsfasen, istedenfor å være alene ute i den bedriften de skal begynne å jobbe i.
– Dette gir oss muligheten til å bruke den tiden det tar å få hjelpemidlene, til noe fornuftig. Hver enkelt har sitt eget lille prosjekt – «jeg skal ut i jobb». De har et team de kan støtte seg på, meg, Anne Gina og ikke minst de andre deltakerne i prosjektet. Det vi har gjort er at vi prøver å organisere prosjektet som en ordinær bedrift. Min rolle er å være leder for dette teamet. Deltakerne er prosjektmedarbeidere. Det er de som, kanskje uten at de vet det, utarbeider metoden for prosjektet. De brukes for alt det de er verdt, understreker Geir.

Jilali er prosjektmedarbeider, og han synes dette er veldig bra.
– Jeg er veldig optimist på vegne av prosjektet, fordi det at hver enkelt kan styre sin egen prosess selv, gir resultater. Det gjør at vi får mer selvtillit gjennom å se at vi mestrer oppgavene. Ved at vi er flere sammen, så lærer vi også av hverandre og kan spille på lag. Det er et bra opplegg dette her. Vi har lært mye om hvordan vi skal presentere oss, og hva arbeidsgivere forventer gjennom de prosjektoppgavene vi har gjort. Det har gitt en bevisstgjøring på egne holdninger i forhold til forventninger til arbeidsgiver og arbeidsgivers holdninger til oss.
Det gir en større trygghet når vi skal ut i andre bedrifter. Anne Guri understøtter dette.
– Vi har fått flere tilbakemeldinger på at selvfølelsen og tryggheten i møtet med arbeidslivet har blitt mye større. Det er veldig fint å få slike tilbakemeldinger, fordi det viser at det man gjør nytter.
– Vi skal ha mennesker som er aktive, som tar ansvar, som følger opp de avtalene som blir gjort og mennesker som vokser. Et viktig prinsipp for oss er at hvis man lurer på noe, så skal man gå til kilden. Det betyr at Jilali for eksempel må kontakte en bedrift som driver med det han ønsker å jobbe med, for å finne ut hva som kreves i denne type arbeid. Deretter må han selv kartlegge hva han eventuelt trenger for å kunne utføre denne jobben. Dette gir en helt annen læringseffekt og trygghet, istedenfor å spørre meg, sier Geir.
– Da har man skaffet seg viktig kompetanse om hvordan man kan gå frem senere hvis det oppstår utfordringer på jobben, man får nye oppgaver, eller kanskje man ønsker å bytte jobb. Selvfølgelig skal prosjektmedarbeidere bruke teamet sitt, men man er selv hovedansvarlig for sin egen prosess. Det er viktig å ta med seg inn i det ordinære arbeidslivet!
– Det er også viktig å forstå at mange av de tingene som er vanskelige, ikke nødvendigvis er fordi man ser dårlig. Jobbsøkerprosessen er krevende uansett, fordi man må selge seg selv. I dette prosjektet jobber vi bevisst med det å selge seg selv, bli trygg på å ringe, stillingsanalyse, skrive spesifikke søknader, osv. nettopp for å fjerne noen av de «vanlige» tersklene man opplever, påpeker Geir.
– Holdninger til egen funksjonshemning er også et sentralt tema. Hvis man som arbeidssøker velger å la være å forholde seg til det, men har fokus på krav og rettigheter, så går man «fem på». Få arbeidsgivere ansetter funksjonshemmede for «å være greie». Man ansetter en arbeidssøker for å få arbeidskraft. Da må man kunne stille med denne arbeidskraften, og produsere noe for å være aktuell. Samtidig må man ikke underslå en funksjonshemning, men heller kunne vise at man kan kompensere for denne, og er like god som de andre søkerne.

Anne Guri supplerer med å påpeke at de skal bygge opp folk til å stå selv i størst mulig grad. Prosjektet er også opptatt av å skaffe kunnskap om arbeidsgivernes behov i forhold til dette.
– Det offentlige, interesseorganisasjoner og til dels også funksjonshemmede selv, har vært for dårlig til å spørre arbeidsgivere hvilke behov de har i forbindelse med ansettelse av funksjonshemmede. Vi har gått i dialog med næringslivet for å se hvordan man skal presentere sin funksjonshemning. Prosjektdeltakerne har vært ute på en rekke arbeidsplasser og snakket med arbeidsgivere, og fått veldig ærlige svar.

Jilali har utarbeidet et konsept som han prøver ut på ulike arbeidsgivere, basert på de erfaringene vi har gjort i denne kartleggingen, sier Geir. En annen viktig aktør er NAV. I prosjektet har de oppdaget at det er mange arbeidssøkere som ikke har et godt forhold til NAV.
– Ofte skal du være en ressursperson for å komme frem i systemet. Dette er en frustrasjon for den enkelte og for NAV. Vi planlegger å holde et miniseminar for medarbeidere i NAV, som går på hvordan de skal møte mennesker. Mange av dem som jobber i NAV har en slitsom arbeidshverdag, og man har ikke alltid det beste utgangpunkt
for kommunikasjon. Manglende kunnskap på begge sider av bordet gjør at man kan få noen krasjer. Vi håper at en slik konferanse vil spre kunnskap og inspirasjon innad i NAV og hos prosjektmedarbeiderne, slik at samarbeidet kan bli bedre. Det vil mange tjene på i lengden, understreker Geir.

Prosjektet har ikke bare fokus på det å komme i arbeid. Målet er at deltakerne skal være i arbeid over tid.
– Det er ikke til å stikke under en stol at mange arbeidsforhold ryker, fordi man ikke skjønner de sosiale spillereglene på jobben. Derfor er dette lagt inn som en viktig bit i prosjektet. Hvert team begynner med en kick off, hvor prosjektmedarbeideren drar ut i skogen en natt.

Der jobber vi blant annet med spilleregler i prosjektet, og hvordan vi jobber. Deltakerne blir utfordret på egne grenser, og det å våge og gjøre andre ting i nye omgivelser. Dannelsen av teamet er viktig, og det å jobbe i team over tid gjør at man blir bedre på samhandling og konflikthåndtering. I motsetning til Arbeid med bistand hvor man har en til en oppfølging, må deltakerne i dette prosjektet jobbe sammen, akkurat som på en hvilken som helst annen arbeidsplass. Man får tilbakemeldinger, tør å ta opp ting, utfordrer hverandre, og blir dermed sikrere på seg selv og andre.
– Selvtilliten kan bli lav, sier Jilali.
– Man kan føle seg ubrukelig, og det er viktig å få bygd opp troen på seg selv før man skal ut i arbeid. De som evaluerer dette prosjektet, sier at man ser at menneskene i prosjektet vokser. Da er deltakelse i prosjektet uansett ikke bortkastet. Skulle konklusjonen bli at man ikke kan, eller ønsker å jobbe, så har man uansett fått noe verdifullt ut av å delta i prosjektet. Man fokuserer mer på løsninger istedenfor begrensninger.