Vertinnen på Johnsgård, Grethe Steigen Johnsgård, forteller om den sanselige naturopplevelsen. Grethe begynner ved
å fortelle om bakgrunnen for sitt store engasjement.

– Vi fikk en døvblind sønn for 20 år siden. Tormod har bodd hjemme hele livet og er den første generasjon som har unngått institusjonsliv. Han har gått i lokal barnehage og skole og går nå på videregående skole. Gjennom ham har jeg høstet erfaringer. Han er sansemesteren og læremesteren, og har en fantastisk evne til å speile verden på sin egen måte. Han lærer opp alle i nærheten om det sanselige ved å være til, for dette har vi glemt, vi som ser og hører. Vi er blitt blinde og døve. Ved å prøve å forstå hans verden, hans indre liv og hans opplevelser, har jeg skjønt at det finnes mange måter å oppleve den fysiske og sosiale verden på. Jeg hadde lyst å lage noe som ga døvblinde muligheten til å få gode sanseopplevelser og utfordringer. Vi har laget en naturskulpturpark på Johnsgård. Den er et produkt av Nordisk kulturkomites kursvirksomhet for Døvblindfødte. Nordisk kulturkomité har tatt utgangspunkt i at kunsten kommer innenfra, at det kunstneriske uttrykket er et resultat av den enkeltes
iboende egenskaper, forteller Grethe.

– Opplevelsene i skulpturparken tar utgangspunkt i sansene. Vi oppfatter normalt syns-, hørsels-, lukt-, smaks- og
berøringssans som de sansene vi bruker. I tillegg har vi vestibulærsansen, som posisjonerer kroppen i balanse. Ved nedsatt hørsel er balanseevnen ofte berørt. For døvblinde er berøringssansen, eller taktilsansen, den viktigste, og
den sitter i huden. Den oppfatter all berøring fra lette kjærtegn til smerte, og varme og kulde. Tungen og fingertuppene er blant de kroppsdelene som er tettest besatt med sanseceller. I naturskulpturparken finnes det mange skulpturer som er gjort tilgjengelige for døvblinde. Skulpturene kan nås med hendene og føles.

– Naturskulpturparken er laget for og av døvblinde, men den kan gi store opplevelser også for oss med disse sansene i behold. Da må man tørre å slippe kontrollen, og la seg lede av en ledsager. Å lukke øynene og la seg føre rundt i terrenget, er for mange en uvant opplevelse. Vi er ikke vant til å stole på andre på den måten. Og her gir Grethe en utfordring om å våge å sanse på en ny måte.