Da jeg tidlig i høst leste historien om Isak som begynte i førsteklasse, ble jeg lei meg. Jeg synes det var veldig trist at han og familien fikk en så dum start på en så viktig epoke i livet. Min datter Meera begynte også på skolen denne høsten og vår opplevelse er helt annerledes. Det er rene solskinnshistorien i forhold.

Jeg begynte å forberede meg i god tid før skolestart, tanken sveivet omkring to skoler. Jeg var på besøk på begge
sammen med vår saksansvarlige fra PPT, men fant fort ut at Madlamark skole som har tilrettelagt ATO-avdeling var det rette for Meera. Da valget var tatt tok det ikke lang tid før skolen var med på ansvarsgruppemøte og planla veien å gå videre. Vi hadde dagsseminar sammen med Tambartun kompetansesenter og alle involverte parter, som PPT, Fysio/ergo, avlastningsbolig og barnehage.

Da det ble bestem hvilket lærer Meera skulle ha, var hun på to dags besøk i barnehagen og også SFO kontakten var på besøk der. Dette var med på at de ble kjente med Meera og hennes rutiner. Vi ble også invitert en formiddag på skolen for å hilse på lærerne og de andre elevene i hennes gruppe. Der hadde de allerede bilder av Meera som de hadde tatt i barnehagen og tok flere denne dagen. Besøket var en svært positiv opplevelse for både Meera og meg.
Stemningen var avslappet og trygg. Representant fra avlastningsboligen og Meera var også på et par vellykkede besøk på skolen i løpet av sommeren. Da skolestart nærmet seg hadde Meera ferie, alle tingene/hjelpemidlene hennes ble fraktet fra barnehagen til skolen av kommunen. Dette var avtalt og ordnet i god tid på forhånd. Første skoledag var spennende.
– Dette hadde vi gledet oss til lenge. Avdelingen hadde en rørende høytidelig åpning av skoleåret med «velkommenhilsen» til alle elevene og spesielt de tre som var nye. Det var glitrende øyne fulle av forventning, glede og spenning, i ringen vi satt i. En av de voksne gikk rundt og håndhilste på alle barna – de frydet seg. Meera ble satt i midten av gruppen og fikk flagg i vognen sin, men vi alle sang «Lille Petter Edderkopp». De nye barna ble ønsket velkommen på denne måten. Som mor satt jeg med tårer i øynene og synes det var en nydelig start. Det var fantastisk å kjenne på en inkluderende følelse samt å se forventingene til de andre barna. Flere av dem kjenner jeg fra før. Det gjorde en ekstra «sus» at både rektor og inspektør var med på seremonien som jeg opplevde som svært betydningsfull.

Allerede første skoledag følte jeg meg så trygg at jeg lot Meera være litt alene. Jeg oppfattet at Meera koste seg og var avslappet i de nye omgivelsene. Meera er 100 % pleietrengende, hun har ikke språk, men jeg opplevde at lærerne raskt lærte å tolke hennes signaler. Meera har fast drosje til og fra skolen, hun kjører sammen med en annen jente fra avdelingen. De «snakker» og ler med hverandre. Den oppfatningen jeg sitter igjen med er velvilje, åpenhet og løsnings orientering fra alle som er involverte i forbindelse med Meera og hennes nye tilværelse som skolejente.

Nå har hun gått på skolen i 2 måneder og jeg føler at hun har meningsfulle dager med positive opplevelser. Som mor kjennes dette veldig godt og riktig ut – jeg tror vi var skolemodne både Meera og meg.